Finn Magnussen skriver godt og informativt om den betydelige utviklingen i nevrobiologien (1). Det er få temaer som interesserer meg mer enn denne utviklingen, og jeg ønsker å problematisere noe av det Magnussen skriver.
Magnussen skriver «om vi noensinne vil kunne forklare hvordan elektriske og biokjemiske reaksjoner i nevroner kan transdusere til subjektiv (…) opplevelse» (1). Forsker innen kognitiv vitenskap og filosof Daniel Dennett ville gjort Magnussen skyldig i hva han kaller «double transduction fallacy» (2). Vårt nervesystem koder forskjellige former for energi (lys, mekanisk, kjemisk osv.) ved å transdusere denne energien til forskjellige frekvenser av aksjonspotensialer. Magnussen, som så mange andre, tror at hjernen transduserer dette signalet en ekstra gang for å tilsynelatende gi opphav til et «show» for et indre vitne. Fra et evolusjonsmessig standpunkt er dette ytterst merkelig, og i sin bok Consciousness Explained forsøker Dennett å argumentere mot en slik tankegang (3). Dels fordi det er en potensielt falsk problemstilling og dels fordi den faller fort i filosofisk dualisme.
Magnussen skriver også at han håper fri vilje, kjærlighet og hat forblir fenomener i sin egen rett. Jeg har skrevet tidligere om fri vilje, og selve fenomenet er i beste fall problematisk å tro på (4). Dessuten, uten fri vilje følger en interessant implikasjon: kjærlighet forblir, men hat blir regelrett meningsløst. Du kan ikke noe for at du elsker noen, men du hater noen fordi de gjorde noe galt – en flott asymmetri fra naturens side spør du meg. En utbrodering av denne observasjonen krever mer enn én kommentar, men jeg henviser interesserte lesere til Sam Harris sin korte bok, Free will (5).
