Forekomsten av føflekkreft øker igjen

Komplekse sammenhenger

I 1992 ble solstråling klassifisert som kreftfremkallende (8), men sammenhengen mellom soleksponering og føflekkreft er kompleks. E-tabell 1 viser resultatene fra metaanalyser av soleksponering og føflekkreftrisiko (9 – 12). Det er solid kunnskap om at intermitterende solekponering (intens eksponering ved aktiviteter som soling, utendørs fritidsaktiviteter og ferie i sydlige strøk) gir økt risiko for føflekkreft. Solbrenthet er et klart tegn på overeksponering og gir også markant økt risiko.

Når det gjelder kronisk soleksponering (mer kontinuerlig, primært yrkesmessig eksponering), viser den nyeste og mest omfattende metaanalysen (41 studier) ingen signifikant sammenheng med føflekkreftrisikoen (10). Total soleksponering (summen av intermitterende og kronisk eksponering) er assosiert med økt risiko for føflekkreft, men svakere enn for intermitterende soleksponering (e-tab 1).

E-tabell 1 viser effekten av solbrenthet i ulike perioder av livet. Den relative risikoen for høyeste versus laveste kategori er høyest når det gjelder solbrenthet i barndommen (10, 11), men det var ikke noen signifikant forskjell på effekten av solbrenthet i barndom og i voksen alder (p = 0,18) (10). Dose-respons-analysene i den nyeste metaanalysen (9) viser at risikoen for føflekkreft øker med økende antall solforbrenninger i alle aldersgrupper, og effektestimatet er høyest for voksen alder (e-tab 1).

Solariumsbruk og føflekkreftrisiko

Bruk av solarium ble i 2009 klassifisert som kreftfremkallende (13). Effekten er illustrert ved resultatene fra fire metaanalyser (e-tab 2) (14 – 18). Alle viser at det er signifikant større føflekkreftrisiko hos dem som har brukt solarium enn hos dem som aldri har vært i et slikt. Solariumsbruk er en selvstendig risikofaktor – når det justeres for solsensitivitet og soleksponering i den statistiske analysen, øker den relative risikoen.

I to av metaanalysene (15, 16, 18) var det sterkest effekt av bruk av solarium før fylte 35 år. Effekten var signifikant i begge metaanalysene, og analysen fra 2012 inkluderte nesten dobbelt så mange studier (13 studier) som den fra 2006 (sju studier).

I metaanalysen fra 2014 (14) ble solariumsbruk før fylte 25 år undersøkt. Det var en noe lavere ikke-signifikant effekt (kun seks studier), men den var sterkere enn for bruk etter fylte 25 år (også seks studier). I sistnevnte ble det presentert effektestimater for studier fra før og etter år 2000, og det var ingen forskjell (p = 0,43) – altså ingen indikasjon på at nye solarier gir lavere føflekkreftrisiko enn gamle. Risikoen øker også med høy bruk (e-tab 2).

Føflekkreft kan forebygges

Kreftregisterets bekymring for økningen i forekomsten av føflekkreft må tas alvorlig. Hvorfor har forekomsten økt de siste ti årene – etter at det var en fallende eller ikke-økende tendens i 1990-årene? Økningen var sterkest i aldersgruppene over 50 år og blant menn (19).

Antakelig er årsaken endrede solingsvaner. De over 50 år kler av seg mer enn de gjorde før, de reiser på ferie til solrike strøk, og mennene bruker mindre solbeskyttelse enn kvinnene (19). Den nyeste metaanalysen (9) viste at føflekkreftrisikoen øker med økende antall solforbrenninger gjennom hele livet – redusert eksponering i voksen alder kan redusere risikoen.

Dessverre er det for de unge enkelt å ignorere at overdreven soling, utendørs og i solarium, kan gi økt risiko for føflekkreft senere. Metaanalysene indikerer at eksponering for solarium i unge år er forbundet med større risiko enn solariumsbruk senere i livet (e-tab 2). I vår studie av norske og svenske kvinner fant vi at risikoen økte når bruken strakte seg over flere tiår av livet (20).

Selv om noen estimater for relativ risiko er under 1 for kronisk soleksponering (e-tab 1), er det lite trolig at dette beskytter mot føflekkreft. Dette er ofte yrkeseksponering hos utendørsarbeidere. Referansekategorien (laveste kategori av kronisk soleksponering) kan inkludere en blanding av individer med høy og individer med lav intermitterende eksponering, slik at effektestimatet blir kunstig lavt (10).

Det er forholdsvis enkelt å anbefale befolkningen å unngå solbrenthet, og dette har vært en viktig og målbar variabel når det gjelder kreftforebyggende atferd i over 20 år. Allikevel er forekomsten av solbrenthet fortsatt høy i Norge og i mange andre land (21 – 23). Solvettreglene, de norske (24) og de utenlandske (f.eks. i USA) (25), anbefaler oss å ta pauser fra solen – være i skyggen og bruke klær og hatt fremfor bruk av solkrem. Disse tiltakene kan være mer effektive enn krem for å beskytte mot solbrenthet (22).

Det å unngå overdreven soling er ikke i konflikt med det faktum at solen er vår viktigste kilde til vitamin D. Kreftforeningens solvettregler innledes med at solbeskyttelse ikke handler om å unngå solen helt (24).

Solariumsbruk anbefales ikke. Solarier avgir i gjennomsnitt dobbelt så mye UV-B-stråling og rundt seks ganger mer UV-A-stråling enn sommersol i Oslo (26). Både UV-B- og UV-A-stråling er klassifisert som kreftfremkallende (13). Basert på studier fra de siste 30 år er det 16 % økt risiko for føflekkreft knyttet til noensinne å ha brukt solarium og 34 % økt risiko ved å ha brukt solarium mer enn ti ganger sammenliknet med aldri (e-tab 2).

I en nyere amerikansk studie fant man at solariumsbruk økte føflekkreftrisikoen også hos dem som aldri hadde vært solbrent – verken etter solbading eller solarium (27). Det er anslått at 5,8 % av føflekktilfellene som diagnostiseres hvert år hos menn og 9,4 % av tilfellene hos kvinner kan tilskrives solariumsbruk (tilskrivbar risiko i befolkningen, Norge) (15). Disse krefttilfellene kunne vært unngått.

Den nye rapporten fra Office of the Surgeon General i USA er blitt trukket frem (23). Her blir et bredt spekter av aktører oppfordret til å sette i gang primærforebyggende tiltak mot hudkreft. Fem strategiske mål ble beskrevet: