Jarle Breivik (f. 1968) er professor og utdanningsleder ved Institutt for medisinske basalfag, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Email: jarle.breivik@medisin.uio.no
«Som mange andre er Mohn altså blitt forledet til å tro at løsningen på samfunnets kreftproblemer kan være nært forestående,» skriver Jarle Brevik i en kronikk i Tidsskriftet (1). Vi argumenterer her for at en rasjonell strategi mot kreft er å legge om kostholdet slik at det er i pakt med det våre forgjengere spiste i hundretusener av år og som vi fortsatt er genetisk tilpasset. Fram til jordbruksrevolusjonen levde våre forgjengere av jakt, fangst og sanking, og faglitteraturen støtter påstanden om at kreft sjeldent fantes i jeger- og sankersamfunn (2,3). Kostholdet inneholdt mer energi fra fett og protein, mens energiandelen fra karbohydrater var vesentlig lavere enn i et moderne, vestlig kosthold. De karbohydratene som ble inntatt, kom fra matvarer med lav glykemisk indeks. Omfattende vitenskapelige forsøk støtter hypotesen om at sukker og «raske» karbohydrater kan bidra til og forsterke utvikling av en rekke kreftformer (4–11).
Breivik hevder at kreft oppstår fordi muterte celler mister evnen til kontrollert celledød. Det har vært den rådende oppfatningen de siste tiårene at mutasjoner i DNA forårsaker kreft. Flere forskere mener imidlertid at det ikke er mutasjoner som får normale celler til å utvikle seg til kreftceller, men at skader på cellenes energiomsetning fører til mutasjoner i cellekjernen (12–15). Skadene oppstår i mitokondriene, og forskning viser at kreftceller med eller uten skadet DNA har defekter i energistoffskiftet uansett i hvilket vev de oppstår (16). Kreft kan derfor oppfattes som én sykdom, og mutasjoner i cellenes DNA skjer etter skader på mitokondriene.
Thomas N. Seyfried og en rekke forskere har de siste tiårene videreført forskningen som nobelprisvinner i medisin eller fysiologi Otto Warburg utførte tidlig på 1900-tallet. Warburg viste blant annet at normale celler utvikler seg til kreftceller ved oksygenmangel eller som følge av skader på cellenes mitokondrier (15). De fleste kreftforskere har i stor grad oversett Warburgs epokegjørende arbeid.
Et interessant eksperiment for å avdekke opprinnelsen til kreft i en celle er å kombinere kreftceller med friske celler ved å bytte cellekjernene til friske celler og kreftceller. En kreftcelle som får tilført en ny, frisk kjerne blir imidlertid ikke frisk og fortsetter en uhemmet celledeling. En frisk celle som får kjernen fra en kreftcelle, men beholder eget cytosol, forblir imidlertid normal (16–18). Slike eksperimenter viser at en celles kreftegenskaper kan lokaliseres til cytosol, og ikke befinner seg i cellekjernens DNA.
Kreftceller bruker både glukose i glykolysen og glutamin i Krebs syklus anaerobt for å danne ATP til overlevelse, vekst og spredning, men kreftceller danner mindre ATP fra oksidativ fosforylering i mitokondriene fordi det aerobe stoffskiftet er hemmet (12–16). Dette kompenserer kreftcellene for ved å øke glykolysen i cytosol og den anaerobe omsetningen av glutamin i Krebs syklus. Forsøk har vist at begrensninger i tilgangen på glukose og glutamin hemmer kreftcellers vekst og truer deres overlevelse. Kreftceller kan heller ikke bruke ketonlegemer for å danne ATP, noe som kan forklare hvorfor faste motvirker kreft (19–20). En rekke kreftforskere mener derfor at en rasjonell strategi mot kreft er å kombinere periodevis vannfaste (21) avløst av kaloribegrenset, fettrikt kosthold med lite glukose (stivelse, sukker) og protein (20) med bruk av ulike molekyler som blokkerer kreftcellenes opptak av glukose og glutamin (22). Dette anser vi som en virkelig kostnadseffektiv strategi mot kreft.
Breivik har rett i at forekomsten av kreft øker med alderen, men vi mener mange kunne unngå eller utsette kreft ved å følge rådene til Warburg og hans etterfølgere. Trond Mohn har verken hatt dårlige rådgivere eller er villedet om at løsningen på samfunnets kreftproblemer kan være nært forestående.
Litteratur
1. Breivik J. Hvem har villedet Trond Mohn? Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:558–60.
2. Capasso LL. Antiquity of cancer. International Journal of Cancer 2005; 113: 2–13.
3. David AR, Zimmerman MR. Cancer: and old disease, a new disease or something in between? Nature Reviews Cancer 2011; 10: 728–33.
4. Augustin LS, Franceschi S, Jenkins DJA, Kendall CWC, La Vecchia C. Glycemic index in chronic disease: a review. European Journal of Clinical Nutrition 2002; 56: 1049–71.
5. Michaud DS, Liu S, Giovannucci E, Willett WC, Colditz GA, Fuchs CS. Dietary sugar, glycemic load, and pancreatic cancer risk in a prospective study. Journal of the National Cancer Institute 2002; 94: 1293–300.
6. Brand-Miller JC. Glycemic load and chronic disease. Nutrition Reviews 2003; 61: 49–55.
7. Cordain L, Eades MR, Eades MD. Hyperinsulinemic diseases of civilization: more than just Syndrome X. Comparative Biochemistry and Physiology Part A 2003; 136: 95–112.
8. Silvera SAN, Jain M, Howe GR, Miller AB, Rohan TE. Dietary carbohydrates and breast cancer risk: a prospective study of the roles of overall glycemic index and glycemic control. International Journal of Cancer 2005; 114: 653–8.
9. Klement RJ, Kämmerer U. Is there a role for carbohydrate restriction in the treatment and prevention of cancer? Nutrition & Metabolism 2011; 8: 75.
10. Drake I, Sonestedt E, Gullberg B, Ahlgren G, Bjartell A, Wallström P, Wirfält E. Dietary intakes of carbohydrates in relation to prostate cancer risk: a prospective study in the Malmö Diet and Cancer cohort. American Journal of Clinical Nutrition 2012; 96: 1409–18.
11. Liao W-C, Tu Y-K, Wu M-S, Lin J-T, Wang H-P, Chien K-L. Blood glucose concentration and risk of pancreatic cancer: systematic review and dose-response meta-analysis. BMJ 2014; 349: g7371.
12. Warburg O. On the respiratory impairment in cancer cells. Science 1956; 124: 269–70.
13. Carew JS, Huang P. Mitochondrial defects in cancer. Mol Cancer 2002; 1:9.
14. Shapovalov Y, Hoffman D, Zuch D, Bentley K, Eliseev RA. Mitochondrial dysfunction in cancer cells due to aberrant mitochondrial replication. J Biol Chem 2011; 286: 22331–8.
15. Pedersen PL. Tumor mitochondria and the bioenergetics of cancer cells. Prog Exp Tumor Res 1978; 22: 190–274.
16. Koura M, Isaka H, Yoshida MC, Tosu M, Sekiguchi T. Suppression of tumorigenicity in interspecific reconstituted cells and cybrids. Gan 1982; 73; 574–80.
17. Israel BA, Schaeffer WI. Cytoplasmic suppression of malignancy. In Vitro Cell Dev Biol 1987; 23: 627–32.
18. Shay JW, Werbin H. Cytoplasmic suppression of tumorugenicity in reconstituted mouse cells. Cancer Res 1988; 48: 830–3.
19. Seyfried TN, Mukherjee P. Role of glucose and ketone bodies in the metabolic control of experimental brain cancer. Br J Cancer 2003; 89: 1375–82.
20. Zhou W, Mukherjee P, Kiebish MA, Markis WT, Mantis JG, Seyfried TN. The calorically restrictcd ketogenic diet, an effective alternative therapey for malignant brain cancer. Nutr Metab 2007; 4: 5.
21. Ho VW, Leung K, Hsu A, Luk B, Lai J, Shen Sy, et al. A low carbohydrate, high protein diet slows tumor growth and prevents cancer initiation. Cancer Res 2011; 71: 4484–93.
22. Porporato PE, Dhup S, Dadhich RK, Copetti T, Sonveaux P. Anticancer targets in the glycolytic metabolism of tumors: a comprehensive review. Fron Pharmacol 2011; 2: 49.
J. Breivik svarer:
Mysterud og Poleszynski benytter i kjent stil kommentarfeltet i Tidsskriftet til å promotere den såkalte «steinalder-dietten». Budskapet er at et kosthold med mye fett og lite sukker er løsningen på samfunnets kreftproblemer. Teksten vitner om en grunnleggende mangel på forståelse av problemstillingen, og man kan diskutere om det er riktig av Tidsskriftet å gi spalteplass til slike innlegg.
På den annen side presenterer Mysterud og Poleszynski tanker som har god grobunn i alternativbevegelsen. Denne subkulturen har stort gjennomslag i mediebildet og påvirker også allmennhetens forståelse av kreftsykdommer. Den danner grunnlag for mange pasienters helseatferd og sykdomsforståelse, samt opinionsdannelsen og de politiske holdningene til kreft. For å belyse problematikken, skal jeg derfor ta noen av absurditetene på alvor.
Deres grunnleggende hypotese er at steinaldermennesker ikke fikk kreft. Det er i og for seg lett å tilbakevise: «Almost all types of modern human neoplastic diseases have also been documented in ancient human remains» står det i en av deres egne referanser (1). Hvorvidt steinaldermenneskene fikk mer eller mindre kreft enn dagens mennesker når man kontrollerer for forskjeller i levealder og andre sykdommer, er ren spekulasjon.
I følge Mysterud og Poleszynskis naivistiske forståelse av evolusjonsbiologi, ville vi ikke fått kreft hvis vi spiste den maten som er «naturlig» for oss. De har åpenbart ikke forstått at kreft, en tilstand som i all hovedsak oppstår tiår etter reproduksjonsalder, i liten grad er gjenstand for negativ seleksjon gjennom evolusjonen. Steinaldermenneskene spiste den maten som var tilgjengelig, ofte med fare for både liv og helse, og risiko for kreftutvikling i pensjonsalder var trolig deres minste problem (2).
Mysterud og Poleszynskis teori om at kreftutvikling skyldes endringer i cytosol og ikke i cellekjernene vitner heller ikke om særlig innsikt i moderne kreftforskning. Jeg vil påpeke at det de siste tiårene har vært en revolusjon innen forståelsen av bl.a. epigenetiske mekanismer i kreftutvikling (3), og det er i dag bred enighet om at kreftutvikling innebærer samspill mellom genetiske, epigenetiske og miljøbetingede faktorer. Hvis Mysterud og Poleszynski ønsker å diskutere mitokondrienes rolle i carcinogenese, bør de dessuten velge et annet utgangspunkt enn min kronikk om hvordan allmennheten oppfatter kreftproblematikken.
Når det gjelder nyere studier på sammenhengen mellom kreft og karbohydratstoffskiftet, trekker Mysterud og Poleszynskis igjen konklusjoner som grenser mot det absurde. Det er i dag bred faglig enighet om at kostholdet er viktig både i forebygging og terapi av kreft, og jeg har ennå til gode å møte en ernæringsekspert som er uenig i at vi bør redusere sukkerforbruket i befolkningen. At det er sammenheng mellom kreftutvikling og høy blodglukose betyr derimot ikke at karbohydrater i kosten er årsaken til all kreft eller at lavkarbodietter er løsningen på kreftproblematikken.
Mysterud og Poleszynskis strategi er å sette sammen fragmenter av forskning for å promotere en ekstrem kostholdsideologi. At god forskning handler om å være kritisk til egne hypoteser, har de åpenbart ikke forstått. De er imidlertid flinke til å utnytte media, og det er et dilemma om man skal kommentere slike innlegg. Jeg har valgt å kommentere, ikke for å gi anerkjennelse til den absurde argumentasjonen, men for å sette fokus på problemene knyttet til kreft og forskningsformidling. Kreft er en av samfunnets største utfordringer, og det er viktig å formidle en realistisk og kunnskapsbasert forståelse av problematikken.
Litteratur
1. Capasso LL. Antiquity of cancer. International Journal of Cancer 2005; 113: 2–13.
2. Breivik J. Når Darwin møter Hippokrates. I: Hessen DO, Lie T, Stenseth NC, red. Darwin – Verden ble aldri den samme. Oslo: Gyldendal norsk forlag 2009: 165–95.
3. Sharma S, Kelly TK, Jones PA. Epigenetics in cancer. Carcinogenesis 2010; 31: 27–36.
J. Breivik kom i Tidsskriftet nr. 17 2015 med et tilsvar til vår kommentar til artikkelen «Hvem har villedet Trond Mohn?» (1). Her fremsetter Breivik flere feilaktige påstander om hva vi skrev. Vi skrev ikke at et «kosthold med mye fett og lite sukker er løsningen på samfunnets kreftproblemer», men «vi mener at mange kunne unngå eller utsette kreft ved å følge rådene til Warburg og hans etterfølgere». Vi har heller ikke hevdet at «steinaldermennesker ikke fikk kreft», men siterte kilder som har dokumentert at «kreft sjeldent fantes i jeger- og sankesamfunn». Fra den ene artikkelen (2): «In conclusion, the paleopathology of human neoplasm indicate the following: (i) neoplastic diseases have affected humans since their first appearance on the Earth; (ii) neoplastic disease, both primitive and secondary, was extremely rare for a very long time, becoming rare in pre-modern humans, as is shown by the paucity of all kinds of tumours in thousands ancient human mummies; (iii) this rarity seems to be independent of time (with the exception of the recent past) and locality, because no significant differences were found in the prevalence of neoplastic diseases in ancient human populations throughout the world».
Fra den nyeste artikkelen (3): «Despite the fact that other explanations, such as inadequate techniques of disease diagnosis, cannot be ruled out, the rarity of malignancies in antiquity is strongly suggested by the available palaeopathological and literary evidence. This might be related to the prevalence of carcinogens in modern societies.» Dette er også underbygget av observasjoner og nedtegnelser fra en rekke forskere og oppdagelsesreisende som har levd blant innfødte over 100 år tilbake i tid.
Uavhengig av hvor godt eller dårlig man mener lave kreftrater i fortiden er dokumentert, viste vi i vårt forrige innlegg til omfattende vitenskapelige studier som støtter hypotesen om at sukker og «raske» karbohydrater kan bidra til og forsterke utvikling av en rekke kreftformer. Vi beskrev vitenskapelig forskning som startet med nobelprisvinner dr.med. Otto Warburgs forskning på 1920-tallet og som er fulgt opp av kreftforskere som Thomas Seyfried og Peter L. Pedersen de siste 40 årene. På denne bakgrunnen mener vi at hypotesen om at sukker ikke har noe med kreftutvikling å gjøre, bør forkastes.
Det er gledelig at Breivik ennå har «til gode å møte en ernæringsekspert som er uenig i at vi bør redusere sukkerforbruket i befolkningen» (1). Dessverre er det langt over til norske kreftleger, som faktisk ikke ønsker å advare kreftpasientene mot sukker (4).
Vi lanserte ikke egne hypoteser i vårt innlegg, men la frem resultater av forskning som vi mener fortjener oppmerksomhet, særlig tatt i betraktning at historiske analyser antyder at det innen kreftbehandling ikke har vært gjort vesentlige framskritt siden president Nixon erklærte «krig mot kreft» for mer enn 40 år siden (5). Kan dette være en indikator på at Warburg, Seyfried, Pedersen og andre kreftforskere som presenterer alternativer til dagens kreftforståelse, i det minste kan ha litt rett?
Litteratur
1. Breivik J. Hvem har villedet Trond Mohn? Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:558 – 60
2. Capasso LL. Antiquity of cancer. International Journal of Cancer 2005; 113: 2–13.
3. David AR, Zimmerman MR. Cancer: an old disease, a new disease or something in between? Nature Reviews Cancer 2011; 10: 728–33.
4. Bordvik M. Kreftleger avviser «kreftdiett». Dagens Medisin 20.9.2013.
5. Le Fanu J. The rise & fall of modern medicine. London: Abacus, 2011: 178.
Jeg er glad for at Mysterud og Poleszynski nå presiserer at «steinalderdietten» ikke er løsningen på kreftproblematikken. Siden de har valgt å argumentere mot en kronikk som etterspør mer realistisk kommunikasjon om kreft, kan man lett å få inntrykk av det motsatt. Det grunnleggende problemet er selvsagt at de verken er interessert i eller har forstått artikkelen de argumenterer mot. De er kun interessert å utnytte oppmerksomheten og spalteplassen til å promotere sin egen agenda. Likevel skal jeg i all høflighet nok en gang ta argumentasjonen på alvor.
De to argumenterer fremdeles hårdnakket for at steinaldermennesker var beskyttet mot kreft fordi de spiste lite karbohydrater. Hovedkilden er en litteraturstudie om kreftsykdommer i arkeologiske materialer som konkluderer med at kreft var relativt sett sjelden hos steinaldermennesker (1). Hvordan forfatteren har kommet frem til denne konklusjonen er imidlertid høyst uklart. Her er f.eks. ingen statistiske analyser som tar høyde for den enorme heterogeniteten i materialet eller forskjeller i levealder, og forfatteren presiserer da også at «other explanations, such as inadequate techniques of disease diagnosis, cannot be ruled out». Om det faktisk skulle være slik at dagens mennesker får mer kreft enn våre forfedre, kontrollert for viktige faktorer som f.eks. alder og røyking, er det uansett ikke grunnlag for å påstå at økningen skyldes andelen kornprodukter i kosten. Mysterud og Poleszynski bør derfor ta inn over seg at en påstand ikke blir sann fordi om den står på trykk i et vitenskapelig tidsskrift, og de har selv ansvar for å vurdere konteksten og validiteten av den informasjonen de bringer videre.
De påstår videre at hypotesen underbygges av «observasjoner og nedtegnelser fra en rekke forskere og oppdagelsesreisende som har levd blant innfødte over 100 år tilbake i tid». Til dette kan det sies at kreftdiagnostikk og kreft- og kostholdsepidemiologi er kompliserte tema selv med stringente metoder. Å gjøre sammenligninger basert på tilfeldige nedtegnelser fra 1800-tallets oppdagelsesreisende blir helt meningsløst. Argumentasjonen er så svakt at det grenser mot det latterlige, og påstanden om at urmennesker hadde relativ beskyttelse mot kreft på grunn av sin lavkarbo-diett forblir ren spekulasjon.
De to gir seg imidlertid ikke med det. Som sanne demagoger går de til angrep på en påstand bare de selv har fremsatt. Det er ingen som mener «at sukker ikke har noe med kreftutvikling å gjøre». De nasjonale kostholdsrådene er f.eks. klare på at mange kreftformer er relatert til kosthold og at man bl.a. derfor bør arbeide for å redusere inntaket av sukker i befolkningen.
Jeg håper vi med dette kan sette strek for denne skinndebatten. Formålet med min kronikk var ikke å diskutere lavkarbo-dietter, og redaktørene Mysterud og Poleszynski får mer enn nok spalteplass i andre medier.
Litteratur
1. Capasso LL. Antiquity of cancer. International Journal of Cancer 2005; 113: 2–13.
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer