Old Drupal 7 Site

Ambulansepersonell i Norge – alene utenfor sykehuset?

Erik Zakariassen Om forfatteren

Kommentarer

(1)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Helen Brandstorp
Om forfatteren

Boken «Samhandling i prehospitalt arbeid» av Halvor Norby er anmeldt i Tidsskriftet nr. 9 2015 (1). Hvordan er det mulig for en lærer i avansert ambulansemedisin med paramedicstudenter fra hele landet å ikke beskrive hva som skjer i praksis? Det er gått seks år siden Nordby, Zakariassen og undertegnede utfordret hverandre vedrørende samhandling i Tidsskriftet på bakgrunn av en studie om ambulansepersonell og legevaktsleger (2). I mellomtiden har Erik Zakariassen publisert sin phD om legevaktlegers deltagelse i akutte oppdrag utenfor sykehus (3) og tematikken er holdt levende i mange sammenhenger.

Den nye Akuttmedisinforskriften (4) krever nå at legevaktlege alarmeres og kan rykke ut umiddelbart. Det ikke tenkt at legen skal jobbe helt alene. I tillegg er kravet om trening i samhandling tatt med videre fra forrige akuttmedisinforskrift. Kommuner og helseforetak skal legge til rette for at de akuttmedisinske tjenestene får trene på samhandling. Forskning fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin gjort både med utgangspunkt i registreringer fra lokal lege og ambulansepersonell (5) og fra AMK (6), viser at også akuttmedisin er kompleks medisin: mest eldre, fullt bevisste mennesker med mange ulike indremedisinske lidelser. Moderne akuttmedisin krever derfor sammensatt kompetanse og teamarbeid, en type medisin som Primærhelsetjenestemeldingen (7) beskriver at trengs utenfor sykehus.

Når teamledelse, kommunikasjon, rolleforståelse og oppgavefordeling trenes lokalt, får vi tjenester som sammen jobber med å forstå hva som er optimal ressursbruk for sin befolkning. Da vet man bedre når ambulansen kan gjøre jobben nesten alene og på hvilken måte de trenger den brede legekompetansen med i loopen. Da kan man trene på samarbeid med legevaktsykepleiere som skal forberede stabilisering av pasienten på legevakta, og innse når tur innom legevakta blir en forsinkelse. Slik kan man også involvere legevaktsentral og AMK for å bedre informasjonsflyten og varsling, og gi god forvaltning av både kommunale og helseforetakenes ressurser.

Trener tjenestene på samhandling med simulerte eller virkelige pasienter i stedet for med dukker, kan man tenke seg at tilbakemeldingene fra disse i debriefingene gjør samhandlingen enda mer pasientvennlig, brukerorientert og egnet til å bygge opp om de akutt syke og skaddes egne mestringsmekanismer. Disse mulighetene ligger implisitt i forskriftskravet om trening i samhandling. Det synes jeg en lærebok om samhandling må støtte opp om.

Litteratur

1. Zakariassen E. Ambulansepersonell i Norge – alene utenfor sykehuset? Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:872

2. O Førland O, Zakariassen E, Hunskår S. Samhandling mellom ambulansearbeider og legevaktlege. Tidsskr Nor Legeforen 2009; 129:1109 – 11

3. Zakariassen E. Red Response. Studies on the role of primary care doctors in out-of-hospital emergency medicine. Doktoravhandling. Universitetet i Bergen, 2010. https://bora.uib.no/handle/1956/4312?show=full (5.6.15)

4. FOR-2015-03-20-231.Forskrift om krav til og organisering av kommunal legevaktordning, ambulansetjeneste, medisinsk nødmeldetjeneste mv. (akuttmedisinforskriften). https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2015-03-20-231 (5.6.15)

5. Rørtveit S, Hunskår S. Akuttmedisinske hendingar i ein utkantkommune

Tidsskr Nor Legeforen 2009; 129:738 – 42

6. Zakariassen E, Burman RA, Hunskår S. The epidemiology of medical emergency contacts outside hospitals in Norway - a prospective population based study. Scandinavian Journal of Trauma, Resuscitation and Emergency Medicine 2010, 18:9 doi:10.1186/1757-7241-18-9

7. Meld. St. 26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet.