Alving, Jørgen
Sabers, Anne
Uldall, Peter
Epilepsi
En basisbog. 159 s, tab, ill. København: FADL’s Forlag, 2014. Pris DKK 300
ISBN 978-87-7749-765-0
Denne danske læreboken i epilepsi kom første gang ut i 1978. I denne boken er det foretatt en gjennomgripende oppdatering av den siste versjonen som utkom i 2006. Forfatterne hører til vår tids fremste danske epileptologer.
Boken innledes med et historisk tilbakeblikk med særlig vekt på utviklingen av epileptologien i Danmark. I dette kapitlet stusser jeg litt over at det ikke nevnes at dansk epilepsikirurgi lå nede i mange år etter noen svært uheldige avisoppslag om at slike inngrep var en form for moderne lobotomi!
Det er i alt 14 kapitler der man har valgt å legge hovedvekten på anfalls- og syndromklassifikasjon, utredning, differensialdiagnoser og farmakologisk og kirurgisk behandling. Til forskjell fra de fleste andre lærebøker er det egne kapitler om epilepsi i allmennpraksis og om epilepsisykepleierens rolle.
De enkelte anfallstyper er greit beskrevet, men i den generelle innledningen savner jeg at forfatterne drøfter skillet mellom provoserte anfall, også kalt akutte symptomatiske anfall, som ikke er ledd i epilepsi, og uprovoserte anfall, som er ledd i epilepsi.
For at leseren skal bli bedre kjent med de mange anfallsformene, følger det med en DVD som, i tillegg til en kort videofilm om synkoper, viser 16 anfallsopptak gjort under videotelemetri. Opptakene er dessverre ikke av beste kvalitet, og tolkningen av de iktale EEG-forstyrrelsene blir vanskeliggjort av at det ikke fremgår hvilke avledninger som er brukt.
Jeg lot meg imponere over hvor mye stoff forfatterne har klart å få inn på relativt få sider uten at det gikk ut over lesbarheten. Blant annet ble de to grunnleggende forskjellige mekanismene bak fokale anfall og absensanfall forklart på en lettfattelig måte.
Layout, med blant annet mange bokser med hovedbudskap under hvert kapittel, fant jeg både tiltalende og pedagogisk.
Norsk og dansk epileptologi har mye til felles. Forfatternes forslag til preparatvalg ved de forskjellige epilepsisyndromene stemmer godt overens med hva som praktiseres i Norge.
Noe var jeg likevel uenig i, nemlig påstanden om at hele 50 – 70 % av epilepsipasientene er «MR-positive» (s.47), dvs. at de har et morfologisk substrat til anfallene. Det stemmer ikke med min erfaring. Noen barn med «catastrophic epilepsies» kan bli bedre etter en hemisfærotomi. Hemisfærektomi, som forfatterne skriver (s.85), er en metode som i dag er forlatt. At vi også har forlatt termen lokalisasjonsrelatert epilepsi (s.10) til fordel for fokal epilepsi, trodde jeg vi nå var enige om.
Disse innvendingene til tross, jeg har ikke problemer med å anbefale boken til unge leger som vil bli nevrologer eller pediatere, og til sykepleiere og annet helsepersonell som i sitt arbeid kommer i kontakt med personer med epilepsi.
