Takk for et interessant innlegg. Harald Nes savner presisjon. Diffusjonsavvik er imidlertid i seg selv et stort tema, og en kommentarartikkel om praktisk bruk av MR gir nok ikke rom for en fyldig diskusjon om diffusjonsavvik i tid og rom.
Vi er likevel enige om at diffusjonsavvik er ferskvare og at undersøkelsen bør utføres i løpet av relativt kort tid etter den antatt iskemiske hendelsen. Likevel ser det ut til at man har litt tid på seg: En studie viste at 94 % av diffusjonsavvikene fremdeles var til stede opptil ni dager etter symptomdebut (1).
Når det gjelder samsvar mellom påvist lesjon og nevrologiske utslag så er det et poeng at MR DWI nettopp påviser diffusjonsavvik som ikke nødvendigvis samsvarer med klinikken. Et eksempel: En pasient får en iskemisk betinget kortvarig isolert hemiparese. Uten MR ville man tolket dette som et lakunært transitorisk iskemisk anfall (TIA). MR DWI kunne her imidlertid vist spredte diffusjonsavvik i begge hemisfærer hvor ikke alle nødvendigvis var symptomatiske. Et slikt resultat medfører at man tenker i en annen etiologisk retning, som kan få behandlingsmessige konsekvenser for pasienten.
Vedrørende spesifisitet så har studier vist at 94,3 % av pasientene med TIA og diffusjonsavvik har hjerneinfarkt ved MR FLAIR tre måneder etter symptomdebut (2). Det er riktig at også andre tilstander som MS eller epileptiske anfall kan gi diffusjonsavvik ved MR. Her er det viktig å presisere at gullstandarden for en TIA-diagnose er den kliniske vurderingen til en slagspesialist. MR DWI vil representere et viktig supplement, men ikke erstatte denne vurderingen.
Det er ikke noe nytt at krav til forbedret diagnostikk ved cerebral iskemi umiddelbart blir et spørsmål om politisk sprengstoff og ressurser. Det er derfor den praktiske nytten av en ny metode må beskrives med utgangspunkt i daglig klinisk erfaring. Vi argumenterer for en metode, som fundamentalt har endret nevrovaskulær medisin til pasientens beste.
Nes’ kommentarer synes å gjenspeile en overraskende negativ holdning til MR ved å antyde at vårt debattinnlegg har preg av å reklamere for en «kvikk fix»-metode som skaper overdrevne forventninger, samtidig som «overrapportering (falsk positive) er et betydelig problem». Forfatteren påpeker allikevel at brukt rett kan MR gi betydelig forbedring for en stor pasientgruppe. Og akkurat der er vi helt enige.
