Odd Kvamme (f. 1950) er fastlege ved Leirvik legekontor i Stord og praksiskonsulent i Stord kommune. Han innførte praksiskonsulentordningen i Norge i 1995 og har siden arbeidet med utbredelse og utvikling av den.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Email: odd.kvamme@knett.no
Odd Kvamme har et tankevekkende innlegg om Praksiskonsulentordningen (PKO) i Tidsskriftet nr. 16 2015 (1). Tankevekkende fordi jeg som sykehuslege i de 20 årene ordningen har eksistert, aldri har sett en praksiskonsulent medvirke i sykehushverdagen. En uformell rundspørring i lunsjen ga samme resultat. På mitt forrige sykehus, for drøyt ti år siden, så vi skiltet på kontordøra, og pasientene som ventet i gangen utenfor. Allmennpraksisen gikk tydeligvis sin gang. Vi sykehusklinikere verken så eller hørte praksiskonsulenten.
I følge Kvamme er virkefeltene bl.a. «logistikk, kliniske retningslinjer, forbedring av henvisninger og epikriser, IT-kommunikasjon». Da må jeg spørre: Hvilken logistikk og hvilke kliniske retningslinjer i sykehus er utarbeidet med hjelp av praksiskonsulent? På hvilken måte har praksiskonsulentene påvirket travle allmennlegers henvisningspraksis? Sykehuslegenes epikriser har også varierende standard. Men når var en praksiskonsulent involvert i å forbedre epikrisene? Jeg har skrevet noen tusen epikriser, kontrasignert like mange, og aldri, aldri fått råd eller innspill fra en praksiskonsulent. IT-kommunikasjon er i følge Kvamme også blant praksiskonsulentens arbeidsoppgaver. Vi bruker fax og B-post. E-post er forbudt. I «journalsystemet» DIPS, innført i Oslo universitetssykehus i fjor, går epikrise og poliklinikknotat ikke automatisk til fastlegen. Det kommer ikke en gang opp som en lett valgbar opsjon. Det er vanskelig å skrive et korrekt adressert og «knyttet» brev som respons på en henvisning. Jeg skal ikke gi praksiskonsulentene skylda for denne elendigheten. Men hva har de faktisk bidratt med i våre systemer for kommunikasjon med førstelinjetjenesten?
Ved å søke på «PKO» på Oslo universitetssykehus sine nettsider (2), er inntrykket det samme: Gode intensjoner og store ord. Siste produkt fra praksiskonsulentordningen i OUS var, etter det jeg ser på nettet, et infobrev til fastlegene, datert september 2014.
PKO er full av intensjoner som alle kan støtte, men er det et paradoks at vi som jobber klinisk i en hektisk sykehusavdeling, aldri har sett en praksiskonsulent? Er PKO en av de utallige «ordningene» som er innført med gode intensjoner, men som sykehusene like gjerne kunne klart seg uten? Nå skal det meste telles, evalueres, kvalitetsvurderes, kostnadsberegnes og prioriteres. Kan noen opplyse hvor mange årsverk som har gått med, hva det koster og hva PKO faktisk, dokumenterbart har bidratt med? Tall. Konkrete resultater, i norsk virkelighet.
Kanskje det er på tide, etter 20 år, å se om PKO gir målbar, relevant kvalitetsforbedring? Kanskje kunne pengene heller brukes til noen ekstra stillinger for leger i spesialisering, for å gi bedre tid i pasientarbeidet? Kanskje kunne allmennlegeårsverkene som går med, heller vært satt inn i sykehjem? Jeg spør: Kanskje PKO ikke er ved et veiskille, men ved veis ende?
Litteratur
1. Kvamme O. Praksiskonsulentordningen ved et veiskille. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:1440
2. Oslo universitetssykehus. Praksiskonsulentordningen (PKO). http://www.oslo-universitetssykehus.no/fag/samhandling/praksiskonsulentordningen-pko (22.9.15)
Torkel Steen kommenterer i Tidsskrift nr. 20/2015 Odd Kvammes innlegg om praksiskonsulentordningen (1). Steen stiller kritiske spørsmål om praksiskonsulentordningens nytteverdi generelt og kommenterer praksiskonsulentordningen på Oslo universitetssykehus spesielt. Blant annet savner han nye versjoner av informasjonsbladet "Fastlegenytt".
Oslo universitetssykehus har dessverre ikke hatt praksiskonsulentordning de siste to år. Vi er glade for at vi fra 1. november 2015 har fått en samhandlingsoverlege (tidligere fastlege) i 100%-stilling sammen med en ny praksiskonsulent i 20%-stilling. I den tiden OUS hadde praksiskonsulentordning (fra sammenslåingen av Oslo-sykehusene i 2009 til september 2013), bidro praksiskonsulentene på vesentlige områder til utvikling av samhandling i sykehuset.
Eksempelvis deltok de i arbeid med utforming av en overordnet rutine for epikrise i OUS. Sammen med andre bidro de til en større oppgradering av «Veiviser for helsepersonell». Veiviseren er et oppslagsverk som hjelper helsearbeidere i og utenfor sykehus til å navigere i helsetjenesten i Oslo-området.
Praksiskoordinator laget et "henvisningskart" til bruk for fastleger og andre henvisere da ny henvisningsstruktur ble etablert i OUS i 2012. Henvisningskartet ble også til nytte for medarbeidere internt i OUS. Praksiskonsulentene samlet post- og e-postadresser til alle fastleger i Oslo. De etablerte en passordbeskyttet liste med direktetelefoner til alle fastleger i Oslo, til bruk for samarbeidende helsepersonell. Praksiskoordinator var redaktør for infobladet "Fastlegenytt".
Oslo universitetssykehus har vel 20.000 ansatte. Praksiskonsulentene hadde til sammen 1,3 stillingshjemmel fordelt på 5 personer. Ikke så rart da, kanskje, at Torkel Steen ikke har møtt dem personlig. Men kanskje har han hatt nytte av praksiskonsulentordningens innsats uten å være klar over det? Praksiskonsulent og samhandlingsoverlege er allerede i arbeid med pakkeforløp, Fastlegenytt samt andre saker i grenseflaten mellom sykehus og kommunehelsetjeneste. Vi ser mange områder der kompetansen medarbeiderne fra primærhelsetjenesten har, er viktig for å utvikle pasientens helsetjeneste videre.
Litteratur
1. Kvamme O. Praksiskonsulentordningen ved et veiskille. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:1440
Torkel Steen’s kommentar til Odd Kvammes innlegg om praksiskonsulentordningen er interessant (1). Ikke minst fordi den blottlegger en mangel på kunnskap om hva praksiskonsulentordningen faktisk befatter seg med.
Norsk helsevesen er organisert med to forvaltningsnivåer: en statlig drevet spesialisthelsetjeneste og en kommunal primærhelsetjeneste. Dette byr på store utfordringer når det gjelder tilrettelegging av helhetlige pasientforløp - fra hjem til hjem. Det er i overføringen av behandleransvar - over forvaltningsnivåene - at praksiskonsulentordningen har sin misjon. Brukerundersøkelser i regi av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten viser at det er denne delen av pasientforløpet som pasientene er minst fornøyd med. Da er det kanskje ikke så dumt å ha fokus på forbedringspotensialer i så måte. Praksiskonsulentordningen er et praktisk samhandlingsverktøy med nettopp et slikt fokus.
Steen etterlyser eksempler på praksiskonsulenters innvirkning på henvisninger og epikriser - den viktigste kommunikasjonsformen mellom spesialister og allmennleger. Dette ligger midt i praksiskonsulentordningens arbeidsfelt og har vært gjenstand for flere nyttige prosjekter med dokumenterbar effekt på kvalitet. Eksempelvis kan nevnes kollegaene Kirsten Rokstad og Sissel Holmen (Praksiskonsulentordningen Helse Bergen) sitt prosjekt om elektronisk henvisningsstøtte, som kunne dokumentere mer enn 30 % tidsbesparelse i sykehuslegers arbeid med å vurdere henvisningene (2). Ikke helt uvesentlig etter nylig iverksatte endringer i Pasient- og Brukerrettighetsloven fra 01.11.15, der frist for vurdering av henvisninger er redusert fra 30 til 10 virkedager. Morten Finckenhagens (Praksiskonsulentordningen Bærum sykehus / Legemiddelverket) utrettelige arbeid med kvalitetssikring av legemiddelopplysninger og samstemming av legemiddellister er et annet eksempel på arbeid initiert i praksiskonsulentordningens regi.
Til Torkel Steen sitt forsvar skal sies at praksiskonsulentordningen ved OUS har vært ikke-eksisterende de siste 2 år. Fra 01.11.15 har ordningen blitt revitalisert, med en meget erfaren samhandlingsoverlege ved roret. Foreløpig er ikke praksiskonsulentordningen ved OUS tilgodesett med mer enn 1,2 legeårsverk, men intensjonene om en videreutvikling av ordningen er til stede i helseforetaket. Til sammenlikning kan nevnes at praksiskonsulentordningen ved Vestre Viken HF ble etablert i en tid med krav til betydelige økonomiske nedskjæringer. Ledelsen den gang forstod betydningen av praktisk forbedringsarbeid innen samhandling. Ordningen omfatter 23 praksiskonsulenter fordelt på 4 sykehus. Et slikt omfang ville neppe vært en realitet dersom praksiskonsulentordningen ikke kunne dokumentere målbare resultater og demonstrert en nytteverdi - også til glede for sykehuslegene.
Praksiskonsulentordningen på nasjonalt nivå står i dag overfor utfordringer i forhold til videre utvikling, forankring og organisering. Større involvering av kommunene i dette arbeidet er en utfordring. Det er her Odd Kvammes veiskille synliggjøres. Så vi er definitivt ikke ved veis ende.
Litteratur
1. Kvamme O. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135: 1440
2. Kirsten Rokstad og Sissel Holmen. Scandinavian Journal of Primary Health Care, 2013; 31: 166-171.
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer