Old Drupal 7 Site

Skredulykker og behandling av skredtatte

Sven Christjar Skaiaa, Øyvind Thomassen Om forfatterne

Kommentarer

(1)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Helge Stalsberg
Om forfatteren

I sin artikkel om skredulykker og behandling av skredtatte (1) omtaler Skaiaa og Thomassen dødsårsakene hos de omkomne og fremhever hypoksi/ufrie luftveier, traumer og hypotermi som de viktigste. Fremstillingen kan nyanseres noe av erfaringene fra skredulykken i Vassdalen i 1986.

Skredet i Vassdalen var et tørt flakskred av fast fokksnø uten snøblokker, isblokker eller stein i skredmassene og uten store trær i området (2). Tretti soldater ble tatt av raset, og 16 av dem omkom. Av disse ble 10 obdusert ved Regionsykehuset i Tromsø.

En av de omkomne hadde fraktur av tre ribben og hemothorax. For øvrig var obduksjonsfunnene påfallende like og uten andre mekaniske skader enn tegn til generell kompresjon av kroppen. De aller fleste hadde et markert avtrykk i huden av tekstilene i undertøyet over hele kroppen. Alle hadde en hard, maksimalt kontrahert venstre ventrikkel, lungeødem, hjerneødem og petecchiale blødninger i serøse og mukøse membraner. De fleste hadde et isskjold foran nese og munn. Ikke hos noen av de omkomne ble det observert luftlomme foran nese og munn.

Vi oppfattet avtrykket av undertøyet som uttrykk for et massivt press fra snømassene som hadde gjort inspirasjonsbevegelser umulig, presset vevsvæske over i blodbanene og blodet mot de to områdene som var beskyttet av omgivende skjelett, hjernen og thoraxhulen. I thorax ville vevstrykket holde seg lavt ved at luften i lungene ville unnvike. Fraværet av luftlomme og funnet av isskjold tett inntil nese og munn bekreftet at ingen effektiv respirasjon hadde funnet sted. Den maksimalt kontraherte venstre ventrikkel ble oppfattet som ischemisk kontraktur. For redningsarbeidet innebærer det at utvendig hjertemassasje vil ha liten eller ingen effekt. Ikke hos noen av de skredtatte i Vassdalen førte forsøkene på resuscitering til spontan hjerte- eller respirasjonsaktivitet. Blodgassanalyser av blod fra aortabuen fra ni av ofrene indikerte at hos fem hadde blodsirkulasjonene stoppet før oksygentrykket hadde rukket å bli kritisk lavt, mens fire døde av akutt respirasjonssvikt.

Vår konklusjon var at observasjonene passet med kompresjon av thorax og kroppen forøvrig som medførte forhindrete respirasjonsbevegelser og alvorlige sirkulasjonsforstyrrelser med sannsynlig raskt bevissthetstap og påfølgende sirkulasjonsstans i løpet av få minutter hos noen, og etter at oksygentrykket hadde falt til fatalt nivå hos andre.

Litteratur

1. Skaiaa SC, Thomassen Ø. Skredulykker og behandling av skredtatte. Tidsskr Nor Legefor 2016;136:430-2.

2. Rostrup M, Gilbert M, Stalsberg H. Skredulykken i Vassdalen. Medisinske erfaringer. Tidsskr Nor Legefor 1989;109:807-13.

3. Stalsberg H, Albretsen C, Gilbert M, Kearney M, Moestue E, Nordrum I, Rostrup M, Ørbo A. Mechanism of death in avalanche victims. Virchows Arch A Pathol Anat Histopathol. 1989;414:415-22.