Boka vår har i høst vært grundig anmeldt (1) og omtalt (2) i flere andre tidsskrift, mens Professor Pål R. Romundstad tar lett på saken og går friskt ut med en skivebom allerede i tittelen: «Ikke dekkende for ph.d. i medisin». Romundstad burde ha fått med seg at boka er om doktorgradsutdanning generelt og ikke spesifikt om doktorgradsutdanning i medisin. Om det er distinksjonen mellom dokter og doktor som har forvirret hans lesning og anmeldelse er uklart, men doktorgradsutdanning fører frem til den høyeste akademiske graden i alle fag (ph.d-graden) og har i utgangspunktet ingenting spesifikt med medisin å gjøre. Det blir ikke bedre når Romundstads følger opp sitt resonnement med at han underkjenner forfatterne siden man ikke er medisinere. At han selv ikke er medisiner, men sivilingeniør setter jo troverdigheten av slike resonnement i et noe spesielt lys.

Det noe underlige med Romundstads anmeldelse er at han i liten grad tar stilling til selve innholdet i boka, men har åpenbart et behov for å komme med noen påstander i en språkdrakt man trodde han som professor, forskningsdekan og ph.d-leder holdt seg for god til. Ser man nærmere på hva innholdet faktisk er, sentrerer hele boka seg rundt kjernebegrep og kvalitetsindikatorer som i dag er forankret i nasjonale styringsdokument som gjelder for all type doktorgradsutdanning (også medisin): nye læringsutbyttebeskrivelser i 3. syklus (ph.d) i Kvalifikasjonsrammeverket for Livslang Læring (3), nytt ph.d.-reglement, behovet for styrking av doktorgradsveiledningen, forbedring av gjennomstrømningen på ph.d-nivå, mestring av litteraturreview på ph.d-nivå, samt behovet for klarere retningslinjer og vurderingskriterier for doktorgradsavhandlingen. At Romundstad som leder for en ph.d-utdanning finner dette lite relevant for doktorgradsutdanningen i medisin er vi undrende til. Man skulle tro at f.eks. en gjennomstrømning på ph.d-nivå på bare 66,4% (4) ved Romundstads eget universitet skulle fordre til refleksjon og ettertanke, og være av interesse for både forskningsdekaner, doktorgradsveiledere og doktorgradsstipendiater å se nærmere på i doktorgradsutdanningen. Hvilke forskningsetiske utfordringer doktorgradskandidater møter omkring litteratur som ikke er publisert via tidsskrift eller forlag (”grå litteratur”) og upubliserte studier er også belyst i boka. Også dette undrer vi oss litt over at Romundstad ikke ser verdien av da han som forskningsdekan senest i november 2016 måtte gjøre rede for hvorfor såpass mange medisinske forsøk ikke ble publisert ved hans eget fakultet ved NTNU (5). Boka belyser også behovet for at doktorgradsveiledningen nasjonalt sett bør forbedres (for å forhindre frafall) samt at den drøfter mulige konsekvenser av at f.eks. syv av åtte naturvitenskapelige fakultet ved norske universitet ikke har retningslinjer for naturvitenskapelige artikkelbaserte avhandlinger (6).

Vi håper at Romundstad ikke tror at doktorgradsutdanningen i medisin nærmest er skjermet for alle disse kjernebegrepene og kvalitetsindikatorene som berøres i denne boka. Men det styrker ikke Romundstad troverdighet når han gjør forfatternes bakgrunn til et poeng i sin kritikk og samtidig unngår å nevne at han selv ikke er medisiner, ikke selv har en artikkelbasert ph.d.-grad som tross alt boken handler om (han har en dr.philos-grad), ikke selv har gjennomgått en ordinær forskerutdanning, ikke selv har hatt doktorgradsveiledere og har veiledet 3 doktorgradskandidater frem til avsluttet ph.d som hovedveileder. Dette er ikke nødvendigvis problematisk. Men når Romundstad ser ut til å «blande kortene», hadde det ikke vært noen ulempe med en bredere egenerfaring fra doktorgradsutdanningen slik den fremstår i dag (som selvkorrektiv) før han «svinger øksen» i bokanmeldelsen sin.

Litteratur
1. Fjellro R. Nyttige verktøy for doktorgradskandidater. Forskerforum 2016; 9, 133. http://www.forskerforum.no/nyttige-verktoy-for-doktorgradskandidater/ (1.1.2017)
2. Krumsvik, R.J., Jones, L.Ø. De beste blant oss dropper ut. Tidsskrift for Norsk Psykologforening 2016; 12(53), 1022-1024 http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=476765&a=3 (1.1.2017)
3. Kunnskapsdepartementet (2014). Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR). Oslo: Kunnskapsdepartementet.
4. Kunnskapsdepartementet (2016). Tilstandsrapport for høyere utdanning 2016. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
5. Mangelfulle tall om manglende publisering. Universitetsavisa.no. 25.11.2016. http://www.universitetsavisa.no/forskning/2016/11/25/Mangelfulle-tall-om... (1.1.2017)
6. NIFU (2012). PhD education in a knowledge society. An evaluation of PhD education in Norway (Rapport 25/2012). Oslo: NIFU.