Old Drupal 7 Site

Akutte nevrologer

Kommentarer

(2)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Hege Ihle-Hansen
Om forfatteren

I Tidsskriftets julenummer intervjues Marton König om sine fagfelt nevrologi og nevrokirurgi (1). Utvilsomt viktige fag og utvilsomt en god og entusiastisk representant! Men han bommer når han uttaler at «…det ikke er mange år siden pasienter med hjerneinfarkt … havnet på medisinske og geriatriske avdelinger… Nå er transport med luftambulanse, slagambulanse og «rød tur» i vanlig ambulanse naturlig». Det underliggende budskapet er tydelig: Behandling av hjerneslag på geriatriske og andre indremedisinske avdelinger er annenrangs og ikke noe å spandere helikopter eller «rød respons» på. Vi synes det er sørgelig at König så bastant nedvurderer andres spesialiteters kunnskap i akutt slagbehandling og overser betydningen av tverrspesialisert samarbeid.

At «tid er hjerne» og at hjerneslag skal behandles hyperakutt har vært godt etablert i mange år. Pasienter med hjerneslag trenger alle tiltak som kan bidra til å redde hjernefunksjon. Dette omfatter bl.a. reperfusjonsbehandling (trombolyse og trombektomi), etiologisk diagnostikk og optimal behandling av ekstracerebrale sykdommer som påvirker hjernen (og som kan forveksles med hjerneslag), umiddelbar optimalisering av generell fysiologi og legemiddelbruk, god vaskulær medisin og erfaren vurdering av potensiale for reversibilitet og prognose, herunder vurdering av premorbid funksjonsnivå. Dette er oppgaver som må løses umiddelbart og parallelt, noe som krever et tillitsfullt tverrspesialisert samarbeid.

Ved Marton Königs eget sykehus, Oslo universitetssykehus, behandles heldigvis den store majoritet av pasienter med hjerneslag etter nettopp disse prinsippene. Det ville aldri falle oss indremedisinere og geriatere inn å påberope oss enerett på å behandle akutt hjerneslag, uten et nært samarbeid med nevrologer. Marton König derimot, ser ikke ut til å være bekymret over at nevrologer skal behandle akutt hjerneslag alene, uten et nært samarbeid med geriatere eller andre indremedisinere. Det bekymrer oss.

Litteratur
1. Akutte nevrologer. Tidsskr Nor Legeforen 2016; 136: 2031.

Marton König
Om forfatteren

Jeg vil gjerne takke for kommentaren og ikke minst engasjementet knyttet til behandling av pasienter med hjerneslag. Ihle-Hansen og Bruun Wyller har publisert bredt om behandling av hjerneslag, som har bidratt til bedre forståelse av tilstanden, og på den måten bedre behandling av pasientene.

Jeg ønsker imidlertid å komme med en oppklaring til flere av forfatternes påstander. Min intensjon var aldri å snakke nedlatende om andre kolleger eller spesialiteter. Snarere ønsket jeg med intervjuet å vekke interessen for nevrofag generelt. Min erfaring er at fagfeltet - uansett spesialitet eller yrke – dessverre kan virke skremmende på medisinstudenter og yngre leger nettopp pga. dets bredde og kompleksitet.

Jeg ser ikke på forskjellige spesialiteter som konkurrenter, men som samarbeidspartnere – nærmest som en maurtue - der alle tilstreber best mulig støtte og behandling for pasientene. Her inngår samarbeid med sykepleiere, hjelpepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, logopeder og sosionomer, bare for å nevne noen. Jeg sier selv i intervjuet at tverrfaglig samarbeid med andre spesialiteter øker, og at jeg synes dette er positivt. Jeg mener imidlertid at vi må fortsette å jobbe hardt for mer effektivt samarbeid, bedre kommunikasjon og økt tverrfaglighet innen behandling av pasienter med hjerneslag. Pasientenes beste må ikke forsvinne i skyggen av byråkratiske avgjørelser, eller nettopp konkurranse og konflikter mellom forskjellige spesialiteter, avdelinger eller sykehus.

Jeg ønsker å understreke at jeg ikke ønsker å undervurdere andre spesialiteters kunnskap i akutt slagbehandling, og har ingen intensjoner om å påberope meg enerett for noe som helst. Jeg er mer bekymret for at samarbeid ved norske sykehus kan svekkes av unødig konkurranse, dårlig kommunikasjon eller byråkratiske tiltak uten god faglig forankring.

For å si det med Franklin D. Roosevelt (1882-1945): “Competition has been shown to be useful up to a certain point and not further, but cooperation, which is the thing we must strive for today, begins where competition leaves off”