Flere internasjonale aktører tenker nytt innenfor rusfeltet. Norske leger, med Legeforeningen i spissen, bør være med på utviklingen.
Internasjonalt er ruspolitikken i endring, og forskning har vist at tradisjonelle rusmidler kan benyttes til terapeutiske formål. Begge disse strømningene trekker leger og helsepersonell inn i en ny rolle som aktører på rusfeltet.
Helseminister Bent Høie og Hadia Tajik, nestleder i Arbeiderpartiet, har tatt til orde for en omlegging av ruspolitikken (1, 2). Begge ser til Portugals avkriminalisering og kommisjonsordning for erfaring og inspirasjon.
Når dagens forbudspolitikk blir dreid mot en skadeforebyggende politikk, vil tiltak som nøktern rusopplysning og utdeling av testsett være aktuelle virkemidler for å beskytte brukerne. Dette vil i så fall være fortsettelsen av en historisk tendens i retning av skadereduserende tiltak (3).
Det vil antageligvis også gjøre brukerne mer åpne om sin rusbruk overfor leger og helsepersonell. Det er ønskelig. Samtidig vil det by på nye utfordringer, spesielt siden det ifølge Legeforeningen i 2011 er en «alvorlig mangel på leger med god nok kompetanse på rusfeltet» (4).
Internasjonal enighet om ruspolitisk reform
Internasjonalt har aktører som Verdens helseorganisasjon, UNAIDS, FNs utviklingsprogram, FNs menneskerettighetsråd og flere medisinske tidsskrifter rådet til ruspolitisk reform (5).
Fiona Godlee, sjefredaktør i BMJ, skrev i en lederartikkel at «krigen mot narkotika har feilet, og leger burde lede arbeidet for ruspolitiske reformer» (5). Dette fordi «leger og deres ledere har et etisk ansvar for å fremme individ- og folkehelse, menneskerettigheter og verdighet» (5).
Bakgrunnen var en rapport fra the Johns Hopkins-Lancet Commission, som har hentet ruspolitiske erfaringer fra land som Tsjekkia, Nederland, Sveits og Portugal (6). For å nå målene medlemslandene i FN har gått inn for, foreslo kommisjonen først og fremst en avkriminalisering av bruk, besittelse og salg av brukerdoser, kombinert med forsterkning av medisinske og sosiale alternativer til juridiske sanksjoner. Kommisjonen støttet også en gradvis omlegging mot et regulert marked for rusmidler.
Parallelt med endringer i ruspolitikken ser vi en fornyet interesse for forskning på rusmidler til medisinske formål. Det amerikanske Food and Drug Administration godkjente nylig fase 3-studier av MDMA (virkestoffet i ecstasy) mot posttraumatisk stresslidelse etter flere lovende fase 2-studier (7). To nylig publiserte fase 2-studier viste vedvarende og lovende antidepressiv og angstdempende virkning av det psykedeliske stoffet psilocybin i kombinasjon med psykoterapi hos pasienter med kreftrelatert psykososial lidelse (8, 9).
Både MDMA og psilocybin står i narkotikaforskriften, men begge anses som tryggere rusmidler enn alkohol og tobakk (10).
Norske legers rolle
Det er betimelig at vi i Norge har opprettet spesialisering innen rus- og avhengighetsmedisin. Behovet for kompetanse strekker seg likevel utover én enkelt spesialitet. Både fordi det er nærliggende å anta at flere rusgivende stoffer vil bli godkjent som legemidler og fordi rusbruk omfatter alt fra alvorlig misbruk og avhengighet til problemfri bruk.
Vi ser ingen grunn til at Legeforeningen skal vente på forespørsel fra Helse- og omsorgsdepartementet for å veilede en ruspolitisk endring. Selv om rusproblematikken på det nåværende tidspunkt befinner seg i skjæringsfeltet mellom helse og jus, er det likevel et hovedanliggende innen folkehelsearbeid.
Ifølge Legeforeningens prinsipprogram skal foreningen fremme tiltak for folkehelsen og arbeide med helsepolitiske spørsmål (11). Med den forskningen og de internasjonale erfaringene som foreligger mener vi det er god grunn til å fronte en kunnskapsbasert endring. Som medisinsk redaktør Ketil Slagstad nylig skrev i Tidsskriftet «har vi [leger] både kunnskap og ansvar – noe som bør gjøre oss ledende i kampen for en mer human ruspolitikk» (12).
For øyeblikket står leger generelt og Legeforeningen spesielt på sidelinjen, mens andre diskuterer fremtidens ruspolitikk.
