Mørland, Jørg
Waal, Helge
Rus og avhengighet
395 s. Universitetsforlaget, 2016. Pris NOK 499
ISBN 978-82-15-02168-3
Med Rus og avhengighet har Jørg Mørland og Helge Waal skrevet den første norske grunnboken til den nye spesialiteten rus- og avhengighetsmedisin. Siden rusproblemer omfatter flere deler av helsevesenet har forfatterne valgt å skrive for et bredere publikum av legespesialister og medisinstudenter.
I det første kapitlet finner man det terminologiske forarbeidet, hvor betydningen av ord som rus, rusmidler og avhengighet formidles på en god måte. I de påfølgende kapitlene beskriver forfatterne rusmiddelproblemer i et biopsykososialt perspektiv, og hvordan man skal undersøke, diagnostisere og behandle disse. Med et lettlest språk og en oversiktlig inndeling lykkes forfatterne med å formidle rusmedisin fra flere synsvinkler.
I kapittel fem går forfatterne grundig gjennom rusmidlene. Uheldigvis omtaler de flere rusmidler i grupper. Det vanskeliggjør formidlingen av viktige forskjeller, eksempelvis omtaler de flere farmakologiske egenskaper som «sentralstimulerende rusmidler» uten videre inndeling. Med utgangspunkt i kokain og amfetamin beskriver forfatterne deres avhengighets- og abstinensfare som om det skulle gjelde hele gruppen. Det er vanskelig å forstå hvorfor man ikke skulle nevne de vesentlige forskjellene til for eksempel metylendioksymetamfetamin (MDMA, «ecstasy») eller khat.
Lignende eksempler ser man i omtalen av benzodiazepiner, som blandes med barbiturater i underkapitlet Sovemidler, beroligende og angstdempende legemidler. Her skiller man mellom lavdoseavhengighet og rusdoseavhengighet. Vi kan forstå ytterpunktene, men den kliniske inndelingen må anses som vanskeligere enn fremstilt.
Det er fornuftig at leger bør «kunne akseptere tidsubegrenset forskrivning», men at dette bare skal gjelde lavdosegruppen bidrar til å forverre de eksisterende utfordringene for tungt blandingsmisbruk, især innen legemiddelassistert rehabilitering. I vurderingen av sistnevnte er det også påfallende at forfatterne sammenligner med utenlandske tall fra heroinassistert behandling – et tilbud forbeholdt de som ikke har lyktes med peroral substitusjon. Det ville vært mer naturlig å bruke sammenlignbare tall. Vi finner også flere slurvefeil, for eksempel oppgis ICD-10-kodene for opiater konsekvent som undergrupper av F12, tross at disse er under F11.
De siste seks kapitlene er vesentlig kortere, men inneholder blant annet en god omtale av avhengighetssyndromer uten bruk av rusmidler. Ellers omtales alt fra rusepidemiologi til rusmidler i et samfunnsperspektiv.
Oppsummert har forfatterne skrevet et omfattende verk som kvalifiserer seg som grunnbok innen rusmedisin, men som likevel har et betydelig forbedringspotensial i senere utgaver.
