Old Drupal 7 Site

Kunnskapsbasert medisin på norsk

Hilde Bondevik, Eivind Engebretsen Om forfatterne

Kommentarer

(1)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Berit Mørland
Om forfatteren

Hilde Bondevik og Eivind Engebretsen skriver om hvordan og hvorfor evidence-based medicine (EBM), eller kunnskapsbasert medisin, ble introdusert i Norge. Forfatterne synes å legge til grunn at formålet med kunnskapsbasert medisin er «å gjøre medisinsk kunnskap allment tilgjengelig samt å gjøre grunnlaget for medisinske vurderinger åpent for offentlig kritikk og vurdering» – en demokratisering av kunnskapen.

Forfatterne har nok rett i at de 25 år som har gått siden innføring av begrepet "evidence-based medicine" og de tilgrunnliggende prosesser har medført det forfatterne angir som formål. Men opprinnelig var formålet et helt annet. Målgruppen var medisinere og helsefaglig forskning. Det var få fagområder som de forutgående årene hadde vært preget av en så rivende faglig utvikling. Ny forskning om nye behandlingsmetoder og diagnostikk ble produsert og publisert, også fra industrien, og dokumentasjonen kunne være vanskelig for den enkelte å vurdere. Det var derfor ikke primært folkeopplysning, men behovet for å sortere og rydde i alle nye og gamle studier, gamle rutiner og tradisjoner som i mange tilfelle hadde ligget til grunn for etablert klinisk praksis- og helseintervensjoner. Det var ikke lenger tilstrekkelig å bygge bare (?) på eget klinisk skjønn, som i prinsippet også var kunnskapsbasert, men som kunne variere fra fagmiljø til fagmiljø.

Dette var bakteppet for etableringen av Cochrane Collaboration, spesialisert på produksjon av systematiske oversikter over dokumentert effekt av helseintervensjoner med bedre klinisk forskning som et overordnet mål. I Norge fikk vi også et fagmiljø av Cochrane-forskere på Folkehelseinstituttet. Det ble imidlertid klart at ren kunnskap ikke alene var tilstrekkelig som beslutningsgrunnlag for klinisk praksis. Internasjonalt oppsto begrepet Health Technology Assessment (HTA), på norsk metodevurderinger, hvor både klinisk skjønn, kostnader, og pasienterfaringer ble inkorporert. Og norske helsepolitikere besluttet å etablere et eget fagmiljø for nasjonale systematiske metodevurderinger ved SINTEF, etter modell av tilsvarende internasjonale institusjoner.

Etter hvert ble både forskningsmiljøet på Folkehelseinstituttet og SINTEF fusjonert til ett samlet Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Kunnskapssenteret ble knyttet opp mot Helsedirektoratet og direktoratets mandat å utarbeide felles kunnskapsbaserte nasjonale retningslinjer for kliniske beslutninger og et prioriteringsråd for helsepolitiske beslutninger. I dag benyttes metodevurderinger som kunnskapsgrunnlag for de regionale helseforetaks Beslutningsforum.