Hovedintensjonen med min lederartikkel «Ikke begge. Alle kjønn» var tredelt: å opplyse om ny kunnskap om kjønnsbiologiens kompleksitet, å forsøke å være tydeligere på hva vi mener når vi sier «biologisk kjønn» og endelig argumentere for en tredje juridisk kjønnskategori. Tor Martin Austad skriver at «i biologisk forstand er det ganske strakt fram hvordan man definerer kjønnene» og viser til produksjon av egg- og sædceller. Sett fra et reproduksjonsperspektiv er det riktig at det kun finnes to kjønn, ingen er uenige om at det trengs en eggcelle og sædcelle for å lage liv. Setningen «biologisk sett er vi alle på et spekter av kjønn der mann og kvinne er ytterpunktene» i artikkelen min kan misforstås. Med ytterpunkter har jeg ikke ment å si «sjeldnest».

Mitt poeng var imidlertid å peke på at kjønnsbiologi hos mennesker er mer enn kjønnsceller, og at kjønnsbiologien kommer til uttrykk i gener, kromosomer, indre og ytre kjønnsorganer, hormoner og gjennom sekundære kjønnskjennetegn. For mange sekundære kjønnskjennetegn er det overlapp mellom kjønnene. I tillegg har en del av oss kjønnsutviklingsvarianter (disorders/differences of sex determination, DSD), definert som atypisk utvikling og samsvar mellom kromosomer, gonader og genitalia. Dette er en svært heterogen gruppe, og estimater på forekomst varierer både som følge av at det er vanskelig å få gode epidemiologiske tall og fordi inklusjonskriteriene varierer. Austad skriver at «tall som 1 av 100 får vi ved å utvide definisjonen av intersex ut over hva som anerkjennes av de fleste klinikere». Han velger dermed å overse konsensusdefinisjonen fra 2006 (1, 2). Austad gir ingen argumenter for hvorfor personer med ulike grader av virilisering og feminisering av genitalia er irrelevant i diskusjonen om forståelse av kjønnsbiologi. Han gir heller ingen argumenter for hvorfor Nature-artikkelen fra 2015 er «høyst misvisende». Det er fristende å minne om at Nature nylig skrev følgende på lederplass: «The research and medical community now sees sex as more complex than male and female, and gender as a spectrum that includes transgender people and those who identify as neither male nor female.» (3) Tidsskriftet har altså ikke inntatt noen «ekstremposisjon» i forståelsen av kjønn.

Austad skriver at «det er viktig her å adskille biologisk kjønn fra kjønnsidentitet som blir en annen debatt». Det er en oppsiktsvekkende påstand. Mener Austad at kjønnsidentitet kan skilles fra vår biologi? Det er helt ukontroversielt å hevde at kjønnsidentiteten vår er påvirket av en rekke biologiske faktorer. Igjen har mitt poeng vært at vi må være mer presise når vi snakker om «biologisk kjønn»: Vi må skille mellom den historisk funderte kategorien «kjønn», dvs. hvordan vi har forstått og definert kjønn, og vår økende kunnskap om at kjønnsbiologien ikke er dikotom.

Litteratur
1. Lee PA, Houk CP, Ahmed SF et al. Consensus statement on management of intersex disorders. International Consensus Conference on Intersex. Pediatrics. 2006 Aug;118(2):e488-500.
2. Arboleda VA, Sandberg DE, Vilain E. DSDs: genetics, underlying pathologies and psychosexual differentiation. Nat Rev Endocrinol. 2014 Oct;10(10):603-15. doi: 10.1038/nrendo.2014.130
3. Nature. US proposal for defining gender has no basis in science. Nature. 2018 Nov;563(7729):5. doi: 10.1038/d41586-018-07238-8.

I denne artikkelen anvendes uttrykk som religiøs fundamentalisme, nasjonalkonservatisme samt autoritære heteroseksuelle, aldrende menn" som karakteristikk av personer eller miljøer som er kritiske til det ideologiske bidraget enkelte forskningsmiljøer gir til populistisk kjønnspluralisme. Artikkelen redegjør for nylig identifiserte genetiske markerer på Y-kromosomet (SRY-genet) og deres bidrag til utviklingen av gonader og til samspillet mellom genetiske mekanismer ved kjønnsutviklingen. Kunnskapsutviklingen på dette feltet er viktig, men når det sammenblandes med ideologiske føringer, er det problemet oppstår.

Misdannelser av indre og ytre kjønnsorganer har vært kjent gjennom hele menneskets historie. I Norge fødes det 10-12 barn per år med uklare kjønnskarakteristika (1). Det er først de siste årene den bakenforliggende årsak gradvis avdekkes idet det er identifisert epigenetiske avvik i markører for dannelsen av anatomiske kjennetegn for kjønn (2).

Artikkelen berører ikke hvor problemet med kjønnspluralisme egentlig ligger. Den sier ingen ting om det er noen sammenhengen mellom de nylig identifiserte epigenetiske mekanismene for kjønn og seksuell legning. Kan det tenkes at seksuell legning er betinget av genetiske markører som overstyrer kjønnskromosomene? Er det i så fall en ønsket kunnskap? Dersom ulike typer seksuell legning er genetisk betinget, da vil det være mulig å sjekke seksuell legning via fosterets DNA i mors blod tidlig i svangerskapet (NIPT - non-invasive prenatal testing) (3). Vi er ikke der ennå. Det vil eventuelt ta tid å utvikle slike tester, men hvis det skjer, står vi overfor et nytt genetisk syndrom som kan «sorteres bort» før uke 13. For det kan kanskje være foreldrepar som kun ønsker barn der det er sammenheng mellom seksuell legning og fysiognomi, foreldre som er religiøse fundamentalister, nasjonalkonservative eller autoritære heteroseksuelle. Vil man i så fall, som liberal populist – eller som transhumanist (4) –, kunne legge til rette for en slik anvendelse av NIPT-testen? Bare tanken er hårreisende, men den illustrer en annen side ved den dagsaktuelle populistiske trenden, nemlig hvilke uhyrlige konsekvenser tidlig NIPT-test kan få.

Det artikkelen i virkeligheten handler om er epigenetiske mekanismer som kan medføre misdannelser av genitalia, ikke en genetisk dokumentasjon på forekomsten av flere enn to kjønn. Det er ikke fra den lille gruppen med fysiske misdannelser i kjønnsorganene det massive kravet om kjønnspluralisme kommer. Derfor er det faktisk irrelevant av medisinsk redaktør i Tidsskriftet å sette ideologisk kjønnspluralisme inn i en biologisk sammenheng.

Litteratur
1. Diseth TH. Barn født med uklare kjønnskarakteristika. Tidskr Nor Legeforen 2008; 128: 576-80
2. Skinner MK, Gurerrero-Bosagna C, Haque MM et al. Epigenetics and the evolution of Darwin's Finches. Genome Biol Evol. 2014 Jul 24;6(8):1972-89. doi: 10.1093/gbe/evu158.
3. Salvesen KÅB. På tide å innføre fosterdiagnostikk med blodprøver. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0066
4. Bøhn ED. Hva er galt med transhumanismen? Forskning.no. 24.4.2017. https://forskning.no/blogg/akademiet-yngre-forskere/hva-er-galt-med-tran... (4.2.2019)