E-post: nicotell86@gmail.com
Nicolai Tell er lege i spesialisering i nevrologi ved Sykehuset i Vestfold, Tønsberg.
Ordletingsvansker?
03.08.2019
Heldigvis forekommer "ordletingsvansker" kun fire ganger i Tidsskriftets "nettutgave".
Jeg kan vanskelig se at videre bruk av begrepet "ordletingsvansker" kan forsvares, i noen som helst sammenheng.
13.09.2019
Nicolai Tell påpeker i Språkspalten 2. august med rette at ordletingsvansker er et misvisende begrep, som dessverre har fått et visst fotfeste i ulike felt. Som språkforskere innenfor demens lurer vi på om det skyldes en sammenblanding av de to begrepene ordleting og ordfinning, et sted på veien fra engelsk til norsk.
Når vi snakker, må vi hele tiden finne fram til ordene vi vil bruke: Vi må aktivere dem i vårt mentale leksikon. Jo eldre vi blir, jo oftere vil vi oppleve at vi strever med å finne de riktige ordene. Uttalte problemer med å aktivere ord kan henge sammen med en rekke nevrologiske sykdommer, og kalles innenfor klinisk lingvistikk word finding difficulties, eller på norsk ordfinningsvansker.
Når vi ikke finner ordet som dekker akkurat det vi vil si, løser vi gjerne problemet fortløpende gjennom ordleting (word searches). Den utføres enten av taleren selv, etter ordletingsmarkører som «ehm::», eller ved å invitere samtalepartneren til å hjelpe, for eksempel ved å si «åh, hva heter det igjen», og se på den andre. Individuell eller kollaborativ ordleting kan altså være en av flere strategier for å overkomme ordfinningsvansker.
Ordfinning beskriver altså den mentale prosessen, mens ordleting beskriver hvordan streving med å finne ord kommer til syne i interaksjon med andre.
Vi er derfor enige med Nicolai Tell om at ordletingsvansker er feil ordbruk. Derimot synes vi Tell er litt rask til å avvise ordfinningsvansker som et fullgodt alternativ. Det er et veletablert begrep innenfor lingvistikk, i tråd med den engelske terminologien, og er også registrert tre ganger i Tidsskriftets nettutgave. En fordel med å bruke en fagterm, framfor symptombeskrivelser som Tell foreslår (for eksempel «pasienten leter etter ord»), er nettopp at det gjør det enklere å søke opp og finne faglitteratur om ordfinningsvansker.
12.10.2019
Tell utfordrer begrepet ordletingsvansker (1). Som alternativ nevner han ordfinningsvansker, noe språkforskerne Landmark og Hansen gir sin tilslutning til (2). Tell finner ordfinningsvansker litt tungt. Han ser ordmobiliseringsvansker som mulig alternativ, men mener det kan virke konstruert. Han foreslår beskrivelser: «pasienten har ordleting», «har problemer med å finne enkelte ord».
La meg tilstå med det samme. Som logoped har jeg mange ganger både sagt og skrevet «ordletingsvansker». Tell kommenterer at det jo ikke er slik at pasienten sliter med å lete etter ord, men med å finne ord. Skulle jeg våge meg på å være litt uærbødig, kunne jeg skrevet at, vel, det er vel ikke komplett feil å si at disse personene strever med letingen. Ikke sjelden kan letingen være både krevende, ineffektiv og resultatløs. Men naturligvis har Tell helt rett. Jeg er enig. Det er da også svært mange år siden jeg lot meg overbevise av en klok kollega. Hun sa vi burde bruke ordfinningsvansker eller ordleting. Begge deler fungerer godt. Selv bruker jeg nok ordleting oftere enn ordfinningsvansker. Tenker vi afasivennlighet og klarspråk, er ordleting et godt alternativ.
Som fagterm vil jeg allikevel også slå et slag for ordmobiliseringsvansker. Ordmobilisering (word retrieval) og ordfinning (word finding) vil av noen brukes synonymt. Ordmobilisering som fagterm impliserer imidlertid at det å «lete og finne» ikke er hele historien når vi skal få frem ord. Å mobilisere ord er en lang, komplisert, gjentakende og ikke strengt lineær prosess, fra et begreps- eller budskapsnivå frem mot en muntlig eller skriftlig språklig ytring. Ordmobiliseringsvansker er slik et godt begrep. Det brukes da også per i dag i utstrakt grad av logopeder, for eksempel i relasjon til arbeid med personer med afasi.
Det er interessant at Tell ikke nevner anomi, til tross for at han bruker begreper som parafasi og perseverasjon. Anomi er nettopp ordleting eller ordmobiliseringsvansker. Begrepet brukes mye i logopedi (også utover anomisk afasi). Anomi er kun brukt tre ganger i tidsskriftets nettutgave; alle ganger i betydningen «sosial anomi», to ganger med eksplisitt referanse til sosiologen Durkheim.
En generell oppfordring til slutt: La oss si afasi! Tell sier innledningsvis at «[p]roblemer med å finne ord kan være uttrykk for en lett dysfasi (…)». Et søk viser at man i legetidsskriftets nettutgave oftere bruker afasi (107 treff) enn dysfasi (14 treff). En bra trend. En fagartikkel (3) oppfordrer: Let’s call it aphasia! De påpeker at når to begreper brukes om hverandre om det samme, vil det gi gevinst å endre til enhetlig terminologi. Dysfasi (språkvansker) og dysfagi (svelgevansker) lyder dessuten for likt til at man kan forsvare at begrepet dysfasi brukes, når det gode alternativet afasi finnes (3).
Litteratur
1. Tell N. Ordletingsvansker? Tidsskr Nor Legeforen 2019; 139. doi: 10.4045/tidsskr.19.0060
2. Landmark AMD, Hansen P. Bruk ordfinningsvansker! Tidsskr Nor Legeforen 2019; 139: 1340–1.
3. Worrall L, Simmons-Mackie N, Wallace SJ et al. Let’s call it "aphasia": Rationales for eliminating the term "dysphasia". International journal of stroke 2016; 11: 848–51.
Kommentarer