E-post: eivind.lilleas@gmail.com
Eivind Lilleås er lege i spesialisering i rus- og avhengighetsmedisin ved Molde behandlingssenter, Helse Møre og Romsdal.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Docxit?
04.04.2020
Som engelsk lege som var turnuslege i 1973/4 vil jeg gjerne dele min hverdag som var mye verre enn det som Kaye beskriver.
Jeg hadde en 100t uke da jeg begynte - uten noe som helst overtidsbetaling. I løpet av året introduserte de for første gang en liten påskjønnelse for de som arbeidet mer enn 80 timer i uken. Da fikk vi betaling som 30% av vanlig timesats for alle timer over 80 timer. Holdningen var at vi hadde ofret vårt liv til medisin, og det var "out of the goodness of our hearts" at dere får noe som helst ekstra.
Det var kun på grunn av britisk EU-medlemskap at arbeidstid ble forandret. Opprinnelig fikk UK unntak for EU-regler om arbeidstidsbestemmelser i flere år, men etter hvert måtte gi etter for press fra Brussel om at britiske leger skulle får bedre arbeidstidsbestemmelser.
Siden den tiden har byråkratisering av helsevesenet i UK gjort hverdag mindre under legenes egen tidsstyring - med konsekvenser for deres evne til å mestre stresset.
Det er rart å vite at en selv = historie, men som 71 åring har jeg blitt det!
21.04.2020
Eivind Lilleås fortjener stor takk for sitt meget leseverdige essay (1) basert på Adam Kays bok om sine erfaringer fra britisk helsetjeneste (2). Det er mange varsellamper som blinker for oss som er opptatt av å ta vare på en solidarisk helsetjeneste av høy kvalitet for alle. Én er mangelen på ivaretakelse av de ansatte, og hangen til å avskrive det som «særinteresser» når noen av dem som har skoene på forsøker å fortelle hvor de trykker.
Men Lilleås (og Adam Kay) drøfter i hovedsak bare to muligheter: Enten å forlate yrket (derav essayets tittel) eller å fortsette: taus, desillusjonert og med bøyd nakke gjøre så godt man kan under stadig dårligere rammebetingelser. Lilleås går langt i å gi uttrykk for at ungdom bør advares mot å utdanne seg til et arbeid i helsesektoren – kanskje skremmes bort med utsikter til å møte umenneskelig arbeidspress, grådige pasienter, mistroiske arbeidsgivere, sleipe advokater og eplekjekke men innsiktsløse konsulenter med sine gule, grønne og rosa post-it-lapper.
Jeg synes det er trist hvis dette skal være de to eneste alternativene, og vil argumentere for det tredje: Fortsette i helsesektoren, fortsette å la seg begeistre over det store privilegiet det er å kunne gi mennesker god hjelp i deres mest sårbare øyeblikk. Men parallelt la denne begeistringen nære et raseri mot de krefter som forringer en fantastisk helsetjeneste og en fantastisk relasjon mellom pasienter og helsepersonell. Hvis alle flykter, går det garantert galt med den offentlige helsetjenesten, og de som truer oss har vunnet.
Derfor må vi ikke flykte, vi må kjempe. Vi må analysere hvilke prosesser som truer (3) og forklare hvordan bedre alternativer kan etableres (4). Vi må fortelle konsulentene at de er like nakne som keiseren i eventyret og kaste post-it-lappene deres i do. Og vi må forsøke å mobilisere en opinion som kan arbeide politisk, oppnå større forståelse hos beslutningstakerne, få helseforetakene til å slutte å bruke penger som fulle sjøfolk, og bidra til å snu helsetjenesten i en retning som tjener pasientene (og dermed også de ansatte) bedre (5).
Bare ved å holde på begeistringen skjønner vi hva både vi og pasientene har å tape. Sure og desillusjonerte folk har aldri oppnådd endring. Nei, men begeistring og raseri skal vi ta faget tilbake!
Litteratur:
1. Lilleås E. Docxit? Tidsskr Nor Legeforen 2020; 140: 482-4.
2. Kay A. This is going to hurt. Basingstoke: Pan Macmillian, 2017.
3. Wyller VB, Gisvold SE, Hagen E et al. Ta faget tilbake! Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133: 655-9.
4. Haukelien H, Wyller TB red. Ny helsepolitikk – det finnes løsninger. Oslo: Dreyer, 2017.
5. Helsetjenesteaksjonen. http://htaksjonen.org (lest 21.4.2020).
Kommentarer