Old Drupal 7 Site

Korrelasjonen er relativ

Stian Lydersen Om forfatteren

Kommentarer

(1)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Arne Høiseth
Om forfatteren

Noen av de forhold som Lydersen trekker frem (1) ble omtalt i Tidsskriftet allerede i 1990 (2). Det ble da påpekt at korrelasjonskoeffisienten (R) ble feilaktig benyttet til å beskrive overensstemmelser og målepresisjon. Bruken av R er mindre nå, sannsynligvis betinget i erkjennelse av slike feilanvendelser.

I Lydersens redegjørelse utelukkes en viktig detalj i figur 1, nemlig at R beregnes ved å kalkulere ratio mellom «summen av kvadratet av residualene» (s2) og «total sum of squares» (TSS) som i Lydersens eksempel vil være summen av kvadrerte differanser mellom de enkeltes vekt og gjennomsnitt vekt, i 1990 benevnt ρ2. R beregnes da slik: r2 = 1- s2/ ρ2; R = √r2.

Ved inndeling i undergrupper forskyves gjennomsnittet på vekten slik at differansene mellom de målte verdier og verdienes gjennomsnitt endres. Dessuten, ved inndeling i undergrupper blir spredningen rundt gjennomsnittet mindre. Disse effekter på ρ2 er det sannsynligvis viktigst å være klar over. Skovlund benevner r2 «forklart varians» (3), også i hennes redegjørelse er betydningen av ρ2 utelatt.

Før 1990 var vi klar over disse forhold og sikret oss høye R-verdier ved hvordan vi selekterte våre objekter. Juks? Ja, men med R<0.6 var det vanskelig å få arbeidene publisert.

Litteratur:

1. Lydersen S. Korrelasjon er relativ. Tidsskr Nor Legeforen 2020; 140. 1672.
2. Høiseth A. Er statistiske analysert egnet ved vurdering av målinger. Tidssk Nor Lægeforen 1990; 110: 1968-71.
3. Skovlund E. Enkel lineær regresjon. Tidsskr Nor Legeforen 2020; 140. 1566.