Hjelpesøkende atferd blant brukere av illegale rusmidler

Materiale og metode

Datamaterialet ble samlet inn gjennom Rusopplysningen.no, et nettbasert prosjekt drevet av Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) som «jobber for å flytte fokus i norsk ruspolitikk fra avskrekking og straff til kunnskap, omsorg og menneskerettigheter» (14). Prosjektet er finansiert av Helsedirektoratet og foregår i samarbeid med HivNorge og Helseutvalget. Nettstedet gir kunnskap om virkninger, risiko og «forsiktighetsregler» for bruk av alkohol og illegale rusmidler. Til undersøkelsen ble det også rekruttert deltagere fra ruspolitiske organisasjoner og nettsider med mye debatt om rusmiddelbruk (ChemFriendly, EmmaSofia, Normal Norge, Foreningen for human narkotikapolitikk, Freakforum og Reddit). Disse svarene er utelatt i vår analyse. Våre data ble samlet inn fra 5. september 2020 til 1. januar 2021.

Forfatterne var ikke involvert i utarbeidingen eller gjennomføringen av spørreundersøkelsen. Dette ble gjort av Foreningen Tryggere Ruspolitikk som gjorde materialet tilgjengelig for forfatterne uten føringer eller kompensasjon.

Alle besøkende til Rusopplysningen.no ble invitert til å delta i en anonym spørreundersøkelse. Det ble stilt spørsmål om alder, kjønn, jobbstatus, bruk av ulovlige rusmidler samt ulike temaer knyttet til åpenhet rundt egen bruk overfor familie, venner, helsevesen og om og hvordan illegal rusbruk var et tema i kontakten med helsevesenet. Spørsmålene var ikke validert eller basert på tidligere forskning. Deltagerne ble i hovedsak bedt om å velge fra oppgitte svaralternativ. Fullstendig oversikt over spørsmålsordlyd og svarkategorier i undersøkelsen finnes i appendiks.

Vi analyserer her spørsmål som omhandler bruk av helsetjenester (tabell 1). Bare de som ble rekruttert fra Rusopplysningen.no og som oppga å ha brukt illegale rusmidler, inngår i datasettet. Blanke svar holdes utenfor prosentberegningene.

Deltagerne ga samtykke til at resultatene kunne brukes i forskning. Datamaterialet er anonymt, og personvernkonsekvenser ble vurdert av personvernombudet ved Frischsenteret (DPIA, arkivreferanse 4901).

Resultater

Utgangspunktet var 3 046 svar som kom fra besøkende til Rusopplysningen.no. 2 485 av disse oppga å ha brukt illegale rusmidler og ble inkludert i materialet.

I tabell 2 gir vi en oversikt over utvalget. Flertallet var menn (n = 1 724, 70 %) i alderen 18–34 år (n = 1 723, 69 %), som enten studerte (n = 961, 39 %) eller var i full jobb (n = 855, 34 %). 1 343 (54 %) hadde brukt et ulovlig rusmiddel den siste uken. 488 (20 %) hadde hatt kontakt med politi eller rettsapparat på grunn av slik bruk.

880 (39 %) rapporterte at de hadde fortalt helse- og sosialfaglig personell om egen rusmiddelbruk (tabell 3). Av disse var det 210 (24 %) som mente det hadde medført negative konsekvenser å fortelle om bruken. 506 av de 880 (68 %) som hadde fortalt om egen rusmiddelbruk, oppga at de ikke hadde hatt behov for hjelp, mens 176 (20 %) svarte at de hadde fått slik hjelp, og 191 (22 %) svarte at de ikke hadde fått slik hjelp etter å ha opplyst om bruk.

Totalt oppga 802 personer (36 %) at de hadde unnlatt å opplyse helse- og sosialfaglig personell om ulovlig rusmiddelbruk i situasjoner der dette var relevant informasjon (tabell 2).

309 respondenter (14 % av totalutvalget) mente å ha hatt behov for rusbehandling, og 202 av disse (65 %) hadde unnlatt eller utsatt å oppsøke slik behandling i helsevesenet.

Totalt oppga 815 (38 %) å ha opplevd minst én rusrelatert akutt medisinsk situasjon (tabell 3). Halvparten av disse hadde opplevd at de tilstedeværende enten utsatte (n = 82, 10 %) eller lot være (n = 330, 41 %) å tilkalle ambulanse. Den hyppigst oppgitte årsaken (sum av «ganske relevant» og «svært relevant») blant disse 412 var frykt for at politiet (n = 280, 71 %) eller andre offentlige etater (n = 235, 60 %) skulle bli varslet (tabell 4), mens 216 (55 %) oppga at ambulanse ble vurdert som unødvendig.

Diskusjon

Studien belyser unge voksne som hadde erfaring med bruk av ulovlige rusmidler og som aktivt hadde oppsøkt en nettside med informasjon om mulige helsefarer og forsiktighetsregler knyttet til bruk. Flertallet var i utdanning eller arbeid. Kun 14 % oppga å ha hatt behov for behandling for rusproblemer, og et mindretall hadde opplevd å bli tatt av politiet for illegal rusmiddelbruk (20 %).

Drøyt en tredjedel av dette utvalget hadde latt være å fortelle helsepersonell om egen rusbruk i situasjoner der dette var relevant. En god del hadde opplevd at ambulanse ikke ble tilkalt ved akutte rusrelaterte situasjoner. Blant dem som hadde fortalt om rusproblemer, mente én av fire at det hadde hatt negative konsekvenser for dem. På den annen side var det også en god del som hadde fortalt om egen illegal rusbruk, uten at de selv mente at de hadde behov for helsehjelp. Bildet er altså noe tvetydig.

På alkoholfeltet innebærer det såkalte prevensjonsparadokset at en overvekt av skadene kan tilskrives moderate brukere, som på tross av lavere skaderisiko utgjør mange flere enn dem som har svært høyt forbruk (15). På det illegale rusfeltet som helhet synes bildet å være et annet: Folkehelseinstituttets nyeste tall anslår at det kun er rundt 9 000 personer som har høyrisikobruk av opioider her i landet (16). Den konsentrerte helsebyrden i denne gruppen er anslått til 300 helsetapsjusterte leveår (DALY) per 100 000 innbyggere, mens den tilsvarende helsebyrden i den langt større gruppen av cannabisbrukere anslås å være på 8 helsetapsjusterte leveår (17). De mest alvorlige ruslidelsene innebærer helsesvikt, mye lidelse, de er krevende å behandle og kommer gjerne sent i en brukerkarriere. Dermed kan det være et viktig forebyggende tiltak å bygge ned eventuelle barrierer som forhindrer at de med tidlige rusproblemer søker hjelp. I tillegg er det trolig et generelt udekket behov for helsehjelp knyttet til illegal rusmiddelbruk også blant de mange som aldri blir tunge brukere.

Å utsette eller unnlate å tilkalle ambulanse i akutte rusutløste situasjoner synes i vår studie å ha flere årsaker. Et flertall oppga at de hadde vært redde for at politi og/eller andre offentlige etater skulle bli varslet. Men man skal også merke seg at over halvparten mente at det å tilkalle ambulanse hadde blitt vurdert som unødvendig. Dette kan synes selvmotsigende, og vi diskuterer temaet nedenfor. Vi vil også understreke at dataene ikke gir oss grunnlag for å si noe om de aktuelle situasjonene faktisk involverte potensielt livstruende hendelser.

I en svensk studie fant man en tilsvarende skepsis mot å tilkalle hjelp i akutte helsesituasjoner i et utvalg med stort sett moderat bruk av ulovlige rusmidler. Her var det 32 % som oppga at de ville nølt, mens 8 % var helt avvisende til å søke hjelp i en situasjon hvor bruken innebar en akutt trussel mot helsen eller risiko for overdose (18). Frykt for politiet, for sosial stigmatisering, for husundersøkelser og for å få problemer med barnevernet var viktigste grunner som ble rapportert.

Det er færre som søker helsehjelp blant dem med psykiske lidelser enn blant dem med somatiske sykdommer (19). Lavest er tendensen til å søke hjelp blant dem som har ruslidelser (1). Det kan være flere grunner til dette. Noen kan oppleve at fordelene og gledene ved bruk av rusmidler kan oppveie de potensielle skadene og ønsker derfor ikke å fortelle om bruken til helsepersonell, eller de kan undervurdere den faktiske risikoen ved egen bruk (20). Men skam og bekymring for sosial stigmatisering har nok også en betydning, særlig ved illegal rusbruk (2). For illegale rusmidler er det dessuten vanlig å anta at kriminaliseringen av bruken også spiller en rolle (3, 4). Våre funn kan indikere at frykt for varsling av politiet spiller inn i akuttsituasjoner, men de sier oss ikke om frykten gjelder involvering av politiet i seg selv eller frykt for straff.

Helsepersonell kan også være usikre på hva slags behandling de skal tilby pasienter med definerte ruslidelser (21). En litteraturgjennomgang viste at de dessuten kan oppfatte pasientgruppen som manipulerende og lite motivert for hjelp. Til dels kan dette skyldes at mange er dårlig faglig forberedt til å møte denne pasientgruppen og at arbeidsmiljøet ikke tilbyr god støtte (22). Det er derfor ikke overraskende at mange med diagnostiserte ruslidelser mener at de har fått dårlig hjelp (23). En mulig konsekvens er at både gruppen med diagnostiserte ruslidelser og andre brukere av illegale rusmidler i stedet søker hjelp i personlige nettverk av andre brukere eller i nettbaserte fora hvor det kan være skepsis både til etablerte former for behandling og til helseprofesjoner (24).

En begrensning ved studien er at vi ikke bruker standardiserte og validerte instrumenter, at noen av spørsmålene kan oppfattes som ledende og at noen spørsmål hadde en relativt høy andel manglende svar. Utvalget er dessuten selvselektert og kan ikke anses som representativt for en klart definert populasjon av «eksperimentbrukere». Det at mange svarer at det ble ansett som unødvendig å tilkalle ambulanse, samtidig som det ble krysset av på behov for umiddelbar hjelp, kan ha flere forklaringer. Det kan skyldes uklarheter ved spørsmål og svaralternativer. Det kan også skyldes at akutte rusutløste situasjoner kan ha blitt opplevd som uoversiktlige og at det kan ha vært uklart hvor alvorlige de aktuelle situasjonene egentlig var. Noen av dem som rapporterte om dette kan selv ha vært rusede, og de kan dessuten tenkes å ha vurdert situasjonen annerledes enn andre tilstedeværende.

En annen begrensning er at brukere som har opplevd akutte rusutløste situasjoner eller er skeptiske til å ta opp egne problemer med lege eller annet helsepersonell, kan være mer tilbøyelige til å oppsøke en informasjonskilde som Rusopplysningen.no, og tunge brukere er antagelig underrepresentert. Hverken navn eller IP-adresser ble loggført, og det kan dermed ikke utelukkes at noen personer har deltatt flere ganger. Det kan også tenkes at nettstedet assosieres med noen av de organisasjonene som har utviklet hjelpetilbudet. Særlig gjelder dette Foreningen Tryggere Ruspolitikk, som drifter siden og har sin egen mer ruspolitisk orienterte nettside med et beslektet visuelt design. Slike seleksjonsfaktorer har vi ikke mulighet til å belyse i våre data.

Studien mangler også en sammenligningsgruppe. Vi vet at det også blant dem med alkoholproblemer er få som søker hjelp (25). Senere studier bør derfor inkludere ulike grupper av alkoholbrukere, også slike som deler bakgrunnskjennetegn med vårt utvalg. Slik vil man kunne belyse om mekanismene vi aner her, også kan gjenfinnes ved rusbruk som ikke er straffbar.

Vi fant altså at en betydelig andel av deltagerne som selvrapporterte illegal bruk av rusmidler ikke tok dette opp med helse- og sosialfaglig personell. Majoriteten av utvalget har trolig – som de selv oppgir – begrenset behov for rusbehandling. Like fullt er det uheldig at såpass mange ikke forteller om illegal rusbruk når det er relevant å opplyse om det, og at en del har opplevd at ambulanse ikke ble tilkalt i akutte rusrelaterte situasjoner. Studien illustrerer også at nettsteder som oppsøkes av personer med illegal rusmiddelbruk, kan være en nyttig kontaktflate inn mot den gruppen vi her ønsket å belyse: brukere av illegale rusmidler som i begrenset grad har fortalt helsepersonell om bruken og som i liten grad har blitt avdekket som brukere av politi og rettsapparat. Det er således ikke lett å identifisere denne gruppen i datasett som er trukket fra offentlige registre.