Jeg vil det sterkeste fraråde å følge pasient Øistein Jansens råd. En lege kan ikke, og bør ikke, sette en diagnose uten at det er grunn til det. Man blir ikke friskere av å få en feilaktig ME-diagnose. Hvis Jansen tror det er slik at man får hjelp i helsevesenet fordi man får en ME-diagnose kan jeg berolige han med at det overhodet ikke stemmer. Å få en ME-diagnose uten at det er grunn til det kan gi en pasient en "dødsdom" om at en ikke kommer til å bli frisk, selv om pasienten muligens har en annen uspesifikk sykdom med mulighet for tilfriskning.

Når det kommer til forventninger om økt press på alternative behandlinger vil jo de nettopp komme som en konsekvens av at personer med en uriktig ME-diagnose tilsynelatende blir friske av udokumentert behandling som kostomlegging, mentale kurs eller annet.

Ingen vet hva ME er, men å ta med pasienter som helt åpenbart ikke har sykdommen for å blidgjøre dem er både farlig for pasienten, skadelig for forskning, og skadelig for pasientgruppen som sådan.

Jeg vil gi nevrologen ros for at han bruker de anerkjente Canada-kriteriene som blant annet utelukker primærdepresjon, og andre uspesifikke fysiske problemer. Kardinalsymptomet er anstrengelsesutløst utmattelse. Det må vi ikke glemme.