I lederen Retningslinjefundamentalisme anerkjenner Wyller retningslinjer som nyttige og viktige, men angir samtidig tre argumenter for å dempe begeistringen for retningslinjer. Det finnes motargumenter.
For det første: Det synes å foreligge en formening om at behandling som gis utenom retningslinjene, er skreddersydd den individuelle pasientens spesielle behov. Hvor edelt dette enn kan høres, finnes det et mangfold av andre grunner, alt fra legens tidligere opplæring eller vaner, via avdelingens tradisjoner til sykehusets organisering av helsetjenestene, tilgjengelig utstyr og tilstedeværende kompetanse. I slike tilfeller kan innføring av retningslinjer være en hjelp for klinikere og sykehus til å forbedre sitt behandlingstilbud.
For det andre: Retningslinjer har ikke kastet fallskjermer ut av flyet. Dels er dette på grunn av systematikken som ligger bak utvikling av retningslinjer, men mye er også takket være at klinikere ikke vender retningslinjer ryggen, men tar dem opp til åpen debatt, slik nettopp Lindemann gjør og Nordøy & Laake gjør.
For det tredje er det interessant å merke seg at autonomien i lege-pasient-forholdet Wyller beskriver, i virkeligheten handler om legeautonomi. Dette står som en kontrast til sluttsatsen til den refererte artikkelen til Livingston og McNutt, som skriver: "Ultimately, treatment decisions are made by patients, not practitioners and not policy makers." På grunn av retningslinjeentusiastenes arbeid er retningslinjer åpne og fritt tilgjengelig, slik at pasienter selv kan delta i beslutninger om egen behandling.