Eivind A. Valestrand (f. 1989) er medisin- og forskerlinjestudent, 5. studieår, ved Universitetet i Bergen. Han har hatt flere sentrale tillitsverv for medisinstudenter både lokalt og nasjonalt. Fra 13- til 18-årsalderen var han alvorlig syk med lammet magesekk.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Email: eivind.valestrand@gmail.com
Veldig bra skrevet og viktig tema. Jeg har selv personlig erfaring med å være alvorlig syk, så kjenner jeg meg godt igjen i historien. Jeg har vært så heldig å få jobbe med ambulanseelever og akuttmedisinsk kurs for turnusleger, og å ha fått delt mine erfaringer med dem. Jeg bruker å si at de må se og lytte til pasienter og pårørende - en lege som ikke kan se meg i øyan er vanskelig å få tillit til. Alle som gjør noe, vil noen ganger gjøre feil, uansett yrke. Det som er viktig er hva man gjør med den erfaringa. Jeg har mistet all respekt for titler, men respekterer enkeltpersoner. En som kommer og sier "Beklager, jeg gjorde en feil", og sier hvorfor han/ hun gjorde det, har jeg ikke hatt noen problem med å godta, til tross for at feilene fikk store konsekvenser for meg. Men en som ikke tør å se meg mer eller ikke har selvinnsikt bruker jeg ikke mere tid på.
Lykke til fremtige leger og andre helsearbeidere!
I Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 10/2016 leser jeg et meget godt og tankevekkende innlegg, forfattet av pasient og medisinstudent Eivind A. Valestrand. Det burde kunne danne grunnlag for pensum på medisinstudiet. Han skriver om egne erfaringer i møte med leger på et norsk sykehus. Mitt innlegg forutsetter at Valestrands artikkel er lest på forhånd.
Jeg forsøker å forstå ham, og ser for meg medisinstudenter sitte i en forelesningssal hvor dagens tema er: empati! Hva er empati! For eksempel: i dag skal vi lære om hvordan bli empatiske. Litt av en oppgave for foreleseren også. Antar jeg. Eller hvordan skal jeg kommunisere med min pasient slik at han føler at legen forstår. Hvordan tilegner vi oss menneskekunnskap.
Hvordan kan legen lære å forstå pasienten.
Det virker som mange leger ikke er gode på den slags. Må forutsetningen være at legen besitter en viss forstand. Hvordan erverver legen seg en viss forstand. Og hva er forstand? Er det slik at: noen mennesker vet mye men forstår lite. Mens noen vet lite men forstår mye. Det optimale måtte være at legen i dette tilfellet vet mye og samtidig forstår mye.
Det finnes også introverte leger. Da hjelper hverken kunnskap eller forstand.
Jeg har lest at medisinstudenter og leger er sendt på kurs for å lære å kommunisere med pasienten. Det ville være å håpe at denne gripende beretning om Eivind A. Valestrand sine opplevelser på et norsk sykehus blir tatt seriøst. Av det medisinske fakultet og Den norske legeforening. Det er for tragisk til å la det være.
Eivind A. Valestrand skriver blant annet "fremdeles får medisinstudenter høre at de er 'kremen blant kremen' slik skapes ubevisst forestillinger om legestanden som en elitegruppe hvor feilbarlighet er "feil" og derfor må skjules. Går legen rundt i korridorene med en slik oppfatning av seg selv er vel utsiktene til å få forandret sin virkelighetsforståelse nokså usannsynlig utopisk.
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer