Et system for studentevaluering av forelesninger ved medisinstudiet i Oslo

Materiale og metode

Profesjonsstudiet i medisin ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo tar opp ca. 110 studenter to ganger i året. Fakultetet gjennomførte i perioden 2013–17 en omfattende studiereform med mål om «kvalitetsmessig styrking og mer relevant undervisning i tråd med nye kompetansebehov» bl.a. ved å utarbeide læringsutbyttebeskrivelser for alle fag (3).

I dette prosjektet har vi evaluert forelesninger i første og andre studieår (modul 1 og 2), som har særlig vekt på medisinske basalfag. Forelesningene i modul 1 og i første del av modul 2 ble gjennomført i felleskap med profesjonsstudiene i odontologi eller klinisk ernæring.

Resultater

I løpet av prosjektperioden evaluerte studentene 445 av 1 663 forelesninger (27 %), 167 (20 %) i modul 1 og 278 (33 %) i modul 2. Resultatene av den kriteriebaserte vurderingen er presentert i figur 1. Majoriteten av forelesningene oppfylte de fleste av kriteriene i evalueringsskjemaet, men en betydelig andel var ikke tilpasset informasjonsmengden (21 %), poengterte ikke koblingen til læringsutbyttebeskrivelsene i faget (32 %), unnlot å aktivisere studentene (31 %) og avsluttet ikke med en oppsummering (40 %).

Figur 1 Studentenes evaluering av 445 forelesninger i modul 1 og 2 ved medisinstudiet ved Universitetet i Oslo 2017–18. Spørsmålet «Var forelesningen linket til læringsutbytte?» henviser til om foreleser poengterte forelesningens relasjon til fagets læringsutbyttebeskrivelse. Spørsmålet «Brukte foreleser aktive læringsformer?» henviser til om foreleser benyttet studentaktiviserende elementer i forelesningen.

Studentenes kommentarer i fritekstfeltet viste at studentene generelt sett var positive til forelesningene de hadde evaluert. Forelesere som brukte tavle og aktive læringsformer, fikk spesielt positive tilbakemeldinger, og studentene etterspurte mer av dette. Kritikken var i stor grad knyttet til manglende struktur, for stor informasjonsmengde og manglende kobling til læringsutbyttebeskrivelsene i faget. Studentene ga dessuten tilbakemeldinger på at noen forelesninger overlappet hverandre, og at det var behov for bedre koordinering mellom foreleserne.

Studentenes kommentarer fremsto generelt sett som konstruktive og respektfulle. Noen tilbakemeldinger var relativt krasse og direkte, men ingen ble vurdert som ufine eller trakasserende.

Diskusjon

Denne studien viser hvordan vi ved medisinstudiet ved Det medisinske fakultet i Oslo har utviklet og evaluert et system for studentevaluering av forelesninger. Både studentene og foreleserne var positivt innstilt til ordningen, og vi har lagt stor vekt på å dele og diskutere resultatene med fagmiljøene. De fleste foreleserne sa at evalueringene var nyttige, og over halvparten hadde gjort endringer i forelesningene på bakgrunn av tilbakemeldingene. Gitt at de fleste foreleserne oppfylte de fleste kriteriene i skjemaet og fikk generelt gode tilbakemeldinger, oppfatter vi dette som et svært positivt resultat.

Studentene hadde valgt å fokusere på forelesningene, som er en klassisk, men også kritisert undervisningsform. Forelesninger er effektive i den forstand at én underviser kan undervise et stort antall studenter, men er samtidig svært avhengig av denne personens kommunikasjonsevner. Den er også, i all hovedsak, basert på enveiskommunikasjon og aktiviserer i begrenset grad studentens evne til kritisk tekning og problemløsning. En rekke studier viser at forelesninger generelt sett gir dårligere læringsresultat enn mer aktive læringsformer (9). Det er derfor en internasjonal trend at forelesninger erstattes av studentaktiviserende undervisningsformer, som f.eks. team-basert læring eller omvendt undervisning (på engelsk: flipped classroom) (10). Like fullt har forelesningen en sentral rolle i mange studieprogrammer, også ved medisinstudiet i Oslo. I dette prosjektet har vi derfor gitt foreleserne strukturerte tilbakemeldinger om hvordan de kan forbedre forelesningene, der et av kvalitetskriteriene nettopp var bruk av studentaktiviserende elementer.

Studentevaluering som mål på studiekvalitet er forbundet med betydelig usikkerhet og bør tolkes med varsomhet (4). Studentevalueringer kan ha preg av popularitetskonkurranser som i begrenset grad reflekterer den egentlige kvaliteten og læringsutbyttet av undervisningen. Denne kritikken underbygges av studier som har undersøkt validiteten på summative studentevalueringer. Svakheter er bl.a. knyttet til manglende validering av spørreskjemaer. Studenter kan være forutinntatt om bl.a. kjønn og etnisitet, og evalueringer som gjennomføres etter at et kurs eller emne er fullført, kan være unyanserte og påvirket av eksamensresultater (11).

Hensikten med dette prosjektet var derfor ikke å innføre studentevaluering som et objektivt mål på studiekvalitet, men å gi den enkelte foreleser tilbakemelding om hvordan undervisningen kan forbedres. Summativ evaluering av den enkelte underviser kan oppfattes som kontroll og kritikk, mens vi ønsket å evaluere forelesningene på en måte som ble oppfattet som konstruktiv og støttende. Vi antar at en evalueringsform som subjektivt skårer forelesningen på en skala fra 1 til 5, ville møtt mer motstand. Det var også et poeng at evalueringen ble gitt rett etter gjennomført undervisning, direkte fra studentene til foreleserne. Studentenes initiativ og engasjement bidro slik i stor grad til å legitimere ordningen i fagmiljøene.

Et annet suksesskriterium var at ordningen var lite arbeidskrevende. Fra forelesernes ståsted innebar den en e-post fra studentene med konkrete forslag til hvordan forelesningen kunne forbedres. For den enkelte student handlet det om å avsette 5–10 minutter til å evaluere en forelesning 2–3 ganger i hver termin. Studiekoordinatorenes oppgave var å opprette et nettskjema og å innkalle til møte med de kulltillitsvalgte én gang hver termin. Den største arbeidsoppgaven var lagt på de kulltillitsvalgte, som organiserte turnusordningen blant studentene og sendte jevnlige påminnelser for å sikre at evalueringene ble gjennomført. Tross iherdig innsats var det likevel under en tredjedel av forelesningene som ble evaluert, og det er derfor viktig å finne løsninger som både forenkler og stimulerer de kulltillitsvalgtes rolle som pådriver og motivator for videreføring av ordningen.

Vi valgte å bruke Nettskjema, som er Universitetet i Oslos løsning for datainnsamling, som teknisk løsning for evalueringene. Dette sikret intern og sikker behandling av informasjonen. Vi hadde i prosjektperioden utfordringer knyttet til hvordan studentene kunne sende evalueringsskjemaet anonymt til den enkelte foreleser, og studentene valgte å videresende via en ekstern e-postadresse. Dette problemet ble løst, og vi arbeider nå med tekniske løsninger som ytterligere forenkler evalueringsprosedyren. På sikt ser vi for oss at evaluering av ulike undervisningsformer, ikke bare forelesninger, kan organiseres i en mobil-app.

Konklusjon

I denne studien har vi vist hvordan studentevaluering kan bidra til å forbedre kvaliteten på forelesningene i medisinstudiet. Slik studentevaluering er ikke nødvendigvis et godt mål på kvalitet i undervisning, men den kan være et godt middel for dialog og samarbeid om å utvikle god undervisning. Dermed har vi også tatt et viktig steg i utviklingen av en «kultur for kvalitet», nettopp slik stortingsmeldingen om studiekvalitet etterlyser (1).