Digital temperaturmåling i rectum anses fortsatt som egnet for å oppdage feber hos intensivpasienter. Rektalmåling kan spre infeksjon (1 ), kan skade rektalslimhinnen, er kontraindisert etter rektalkirurgi, kan oppleves som ubehagelig og er ressurskrevende pga. snuing av pasient. Infrarød temperaturmåling i øret ble derfor hilst velkommen i 1990-årene, men bl.a. intensivavdelinger stilte spørsmål ved metoden (2 ). I 1997 uttalte Statens helsetilsyn at «i situasjoner der en nøyaktig måling av kroppstemperatur er klinisk avgjørende, anbefales at målingen gjøres med rektal elektronisk kontakttermometri» (3 ). Nylig er infrarød måling i temporalregionen introdusert. Apparatet, også kalt temporalskanner, velger den høyeste verdi av flere tusen målinger per sekund som gjøres når det lille, håndholdte apparatet (fig 1) føres over temporalregionen. Proben skal ha kontakt med huden. Hos voksne foretas det også en kontrollmåling over processus mastoideus. Ideelt skal den høyeste verdi komme idet proben passerer a. temporalis superficialis, og apparatet kalkulerer en kjernetemperatur ut fra omgivelsestemperatur og hudtemperaturen over arterien (4 ). Vi ønsket å teste apparatets evne til å oppdage feber.
Figur 1 Bruk av infrarødt temporalt temperaturmål
Materiale og metoder
Voksne (³ 18 år) pasienter (n = 164) fortløpende innlagt i intensivavdelingen fikk i to perioder i 2002 målt temperaturen med både et digitalt rektalt termometer (Terumo C402) og et infrarødt temporalt termometer (Exergen Temporal Scanner #TAT-4000). Målingene ble foretatt av sykepleiere etter praktisk undervisning i bruken, ved bruk av egen utarbeidet manual med fotografier plassert sammen med termometeret og ved å følge veiledningen i avdelingens prosedyrebok. Alle sykepleierne ved avdelingen deltok. Det er 50 stillingshjemler fordelt på ca. 60 personer, både svært erfarne spesialsykepleiere og nyutdannede offentlig godkjente sykepleiere. Verdiene ble lagt inn i regnearket Excel for beregninger og autofiltersøk. Fishers eksakte test med beregning av sensitivitet og spesifisitet ble gjort i InStat og Bland-Altman-plott i PRISM (begge GraphPad Software, CA, USA). Vi benyttet 5 % signifikansnivå og tosidige tester.
Resultater
I gjennomsnitt lå temporalmålingen 0,3° C under temperaturen målt i rectum. Forskjellen mellom de to målemetodene er fremstilt i et Bland-Altman-plott i figur 2 (5 ). Ved feber definert som rektaltemperatur >= 38 °C (n = 70) oppdaget temporalskanneren denne hos 37. Dette gav skanneren en sensitivitet for å oppdage feber på 53 % (95 % KI 41-65 %) og en spesifisitet på 96 % (95 % KI 90-99 %). Den positive prediktive verdi var 90% (95% KI 77-97%) og den negative prediktive verdi 73% (95% KI 64-81%). P-verdien var < 0,0001.
Sammenheng mellom gjennomsnittet av temperaturmålingene rektalt og temporalt (x-aksen) og differansen mellom rektal- og temporalmålingene (y-aksen). Fordelen med denne fremstillingen er nærmere beskrevet av Bland & Altman (5 )
Diskusjon
Per Valle og medarbeidere fant at infrarød temperaturmåling i øret lå 0,5 °C under den rektalt målte. Måling med kvikksølvtermometer og elektronisk rektal temperaturmåling gav nesten likt resultat. Sensitiviteten for å oppdage feber med infrarød temperaturmåling i øret var bare 30 % (6 ). Våre funn ved bruk av infrarød temporalmåling er noe bedre, det var en sensitivitet på 53 %, dermed omtrent som øretemperaturstudien fra Akershus universitetssykehus (2 ), men dette betyr at bare vel halvparten av febrile pasienter fanges opp av temporalskanneren. En negativ prediktiv verdi på 73 % betyr at om lag hver fjerde voksne intensivpasient temporalskanneren sier er afebril faktisk har feber. På den annen side påviser temporalskanneren få falskt positive febertilstander.
Banitabeli & Bangstad fant til sammenlikning 71 % sensitivitet for å oppdage feber ved infrarød temperaturmåling i øret hos barn (7 ). Greenes og medarbeidere fant at temporalskanneren hadde 66 % sensitivitet for å oppdage rektalfeber >= 38 °C hos 308 barn under ett år (8 ). Suleman og medarbeidere fant imidlertid dårlig samsvar mellom infrarød temporal temperaturmåling og temperaturmålinger i både blære og a. pulmonalis hos barn og voksne i hjerte-lunge-maskin (9 ). Også i denne studien var det best sensitivitet (84 %) for å oppdage feber (>= 37,8 °C) hos barn. Hos voksne (n = 30) lå temporalmålingene i gjennomsnitt 1,3 °C under temperaturen i pulmonalis, og sensitiviteten for å oppdage feber var 0 % (9 ).
Hvorfor synes det å være bedre samsvar mellom kjernetemperatur og infrarød temporal måling hos barn? Suleman og medarbeidere stilte spørsmålet om den relativt tykkere huden hos voksne isolerte a. temporalis, om tykkere kranium og muskler holdt bedre på hjernevarmen, som hos små barn trolig bidrar til hudtemperaturen i temporalregionen, om aterosklerotiske forandringer i a. temporalis hos eldre reduserer blodgjennomstrømmingen og endelig om større katekolaminkonsentrasjoner hos voksne gir kutan vasokonstriksjon og lavere temperatur (9 ). Man kan også tenke seg at variasjoner i det anatomiske forløpet til a. temporalis superficialis kan spille en rolle (10 ). Dette vil i større grad gjelde voksne, hvor hår kan komme mellom proben og arterien dersom proben føres så kranialt som anbefalt av produsenten.
Konklusjon
Den viktigste oppgaven til et temperaturmål er å oppdage feber. Dersom rektalmåling fortsatt skal være gullstandard, har infrarød måling over temporalregionen for lav sensitivitet (53 %) for å oppdage feber hos voksne i en intensivavdeling.
