Tradisjonelt sett har det rektale kvikksølvtermometeret vært brukt til å måle kroppstemperatur. Denne typen termometre er nå erstattet av nyere målemetoder for å unngå spredning og forurensning av kvikksølv. Digitale rektaltermometre blir fremdeles brukt i mange sykehus. Disse har en innebygd temperaturføler som registrerer temperaturen ved direkte kontakt. Når temperaturen stiger mindre enn 0,1 °C i løpet av åtte sekunder, gir den fra seg et signal, og temperaturen kan avleses. Denne typen termometer kan brukes både oralt, aksillært og rektalt.
Stadig flere sykehus går nå over til ulike infrarøde øretermometre (1 ). Slike termometre tillater brukerne å måle kroppstemperaturen raskt og ikke-invasivt ved å plassere temperaturproben i øregangen (2 ). Når termometerproben blir plassert i øret, registrerer termometeret infrarød stråling fra det stedet proben peker mot. Det finnes i hovedsak to ulike infrarøde øretermometre: trommehinnetermometre og øregangstermometre. Trommehinnetermometeret måler kroppstemperaturen basert på strålingsvarme fra trommehinnen, der man går ut fra at denne temperaturen er representativ for kjernetemperaturen. Enkelte rapporter viser at trommehinnemålinger påvirkes av flere faktorer, og både ørevoks, temperaturen i rommet og krummingen på øregangen kan påvirke måleresultatet (2 – 4 ). Infrarøde øregangstermometre måler temperaturen i øregangen. Denne metoden krever ikke manipulering av øregangen; den er lettere å utføre og mer behagelig for pasienten i forhold til trommehinnetermometeret. Øregangen er kaldere enn trommehinnen på grunn av varmetap til omgivelsene, og derfor blir kjernetemperaturen fastsatt ved hjelp av algoritmer.
Infrarøde trommehinnetermometre er kontrollert mot rektale målinger i flere studier. De fleste av disse konkluderer med at trommehinnemålingene ikke er nøyaktige nok i en klinisk hverdag (5 – 7 ), spesielt ved feber (1 , 8 – 9 ) og hos barn (3 ). En annen studie konkluderer med at opptrening av pleiepersonell ikke bedrer resultatene (10 ). Det finnes også studier som viser god korrelasjon mellom rektaltemperaturen og temperaturen målt med trommehinnetermometer, målt under ikke-standardiserte forhold (11 – 12 ).
Det er gjort svært få studier vedrørende nøyaktigheten av infrarøde øregangstermometre. SINTEF har utgitt en rapport basert på ti friske personer som ble testet ved løp på tredemølle (13 ). Rapporten konkluderer med at øregangstermometeret gav gode registreringer av endringer i kroppstemperaturen under fysisk aktivitet. Undersøkelsen omfattet ikke temperaturendringer ved feber.
Hensikten med vår studie var å undersøke nøyaktigheten til infrarøde øregangstermometre og infrarøde trommehinnetermometre i en klinisk hverdag.
Materiale og metode
Målingene ble utført ved at trommehinnetermometre og øregangstermometre ble sammenliknet med hverandre og med den rektale temperaturen hos de samme pasientene. Rektaltemperaturen ble regnet som gullstandard. Målingene ble gjort på 213 pasienter over 18 år ved Haukeland Universitetssjukehus. De ble utført over to tidsperioder, oktober – desember 2001 og april – mai 2002. Målingene ble utført på pasienter i akuttmottaket og på tre ulike sengeposter. Forsøket er godkjent av regional etisk komité. Ørene ble ikke undersøkt med otoskop, fordi man ville utføre målingene slik de blir utført i en vanlig klinisk hverdag.
Målingene ble utført av medisinstudenter ved Universitetet i Bergen og ble gjort under ikke-standardiserte forhold for å gjenspeile den kliniske hverdagen.
Øregangstermometeret var et Ototemp LighTouch LTX (Exergen) infrarødt termometer. Det ble benyttet ni målere av samme type. Trommehinnetermometeret var av typen Core-Check, modell 2090 termometer (IVAC Corporation). Seks målere av samme type var i bruk. Den rektale temperaturen ble foretatt med digitale temperaturmålere av typen Digitemp (Microlife AG).
Alle pasientene var over 18 år, fikk informasjon om forsøket og gav samtykke til deltakelse. Hos enkelte av pasientene ble det bare gjort målinger med et av øretermometrene samt rektaltermometer. Pasienter der rektal temperatur manglet, ble ekskludert (17 pasienter). Alle målingene hos samme pasient ble foretatt fortløpende og på en slik måte at rektal temperatur ikke var kjent for den som utførte øretemperaturmålingene.
Avvik ble beregnet ved differansen mellom øretemperatur og rektal temperatur, slik at en negativ verdi innebærer at øremålingene er lavere enn de rektale målingene. Vi ønsket også å se på om det forelå en signifikant forskjell mellom pasienter med og uten feber. Feber ble definert som rektal temperatur 38,0 °C eller høyere. Students t-test ble brukt for å sammenlikne gjennomsnitt.
Resultater
Til sammen ble det gjort målinger på 213 pasienter. Øregangsmåling og rektale målinger ble gjort på samtlige, mens på 178 av pasientene ble det kun gjort trommehinne- og rektalmålinger. Gjennomsnittsalderen for pasientene var 62 år (18 – 88 år) og median 56 år. Av forsøkspersonene var det 114 kvinner og 99 menn. I alt 42 % av pasientene var innlagt med diagnosen infeksjon.
Trommehinnemålingene hadde et gjennomsnittlig avvik på –0,53 °C fra rektal temperatur (p < 0,01) (fig 1). Ved å bruke gjennomsnittet av målingene i høyre og venstre øre, hadde 92 % av pasientene lavere verdier ved trommehinnemåling enn ved rektal måling.
Avvik i temperatur mellom trommehinnetemperatur og rektaltemperatur (til venstre) og mellomøregangstemperatur og rektaltemperatur (til høyre)
Avviket for øregangstermometeret viser noe større spredning enn trommehinnetermometeret. Øregangsmålingene hadde et gjennomsnittlig avvik på –0,23 °C fra rektal temperatur (p < 0,01). Ved å bruke gjennomsnittet av målingene i høyre og venstre øre, hadde 65 % av pasientene lavere verdier ved øregangsmåling enn ved rektal måling. Tabell 1 gir en oppsummering av avvik mellom målinger foretatt i øret og rektale målinger.
Tabell 1 Avvik mellom temperatur målt i øret og rektalt samt andelen målinger innenfor et avvik på 0,5 °C og 0,2 °C
Prosent av målingene innenfor
Gjennomsnittlig avvik fra rektal temperatur (
+/– 0,5 °C
+/– 0,2 °C
Øregangstermometer
–0,24
74
38
Trommehinnetermometer
–0,61
44
11
Med en tenkt kalibrering av øretermometre
Trommehinnetermometer + 0,5 °C¹
–0,11
80
47
Øregangstermometer + 0,5 °C¹
0,26
62
24
Øregangstermometer + 0,2 °C¹
–0,04
73
43
[i]
Forskjell i gjennomsnittlig avvik mellom de to typene av øretermometer var 0,37 °C (95 % konfidensintervall 0,18 – 0,42). Øregangstermometeret målte oftere samme temperatur i begge ørene sammenliknet med trommehinnetermometeret (tab 2).
Tabell 2 Avvik mellom målinger i høyre og venstre øre
Alle målinger
Avvik (°C)
Øregangstermometer, antall (%)
Trommehinnetermometer, antall (%)
0
26 (11)
19 (10)
T.o.m. 0,2
104 (45)
75 (39)
T.o.m. 0,5
183 (80)
135 (69)
T.o.m. 1,0
221 (96)
187 (96)
> 1,0
230 (100)
195 (100)
Feber
I gruppen hvor det ble gjort trommehinnemålinger, hadde 22 av 178 pasienter (12 %) feber ved rektal måling (tab 3). Sensitiviteten for å oppdage feber var 14 % og spesifisiteten 100 %. Positiv prediktiv verdi var 100 % og negativ prediktiv verdi 89 %. Gjennomsnittlig avvik var –0,48 °C for de afebrile og –0,82 °C for de febrile pasientene (p < 0,01 for forskjellen mellom de to avvikene, og 95 % konfidensintervall 0,11 – 0,57). I gruppen med øregansgsmålinger hadde 22 av 211 pasienter (10 %) feber ved rektal måling. Målingene viste en sensitivitet for feber på 55 % og en spesifisitet på 97 %. Positiv prediktiv verdi var 71 % og negativ prediktiv verdi 95 %. Gjennomsnittlig avvik var –0,26 °C for de afebrile og –0,43 °C for de febrile (p = 0,21 for forskjellen mellom de to avvikene, og 95 % konfidensintervall –0,1 – 0,43).
Tabell 3 Feber målt ved digitaltermometer, trommehinnetermometer og øregangstermometer
Rektalmålinger
> 38 °C
< 38 °C
Totalt
Øregangsmålinger
> 38 °C
12
5
17
< 38 °C
10
184
194
Totalt
22
189
211
Trommehinnemålinger
> 38 °C
3
0
3
< 38 °C
19
156
175
Totalt
22
156
178
Ved å akseptere et avvik på +/– 0,5 °C hadde trommehinnetermometeret akseptabel måling for 33 % av de febrile pasientene og 47 % av de afebrile pasientene. Under de samme forutsetningene hadde øregangstermometeret akseptabel verdi for 71 % av målingene for pasienter med feber og 74 % av dem uten feber.
Diskusjon
Denne studien viser at trommehinnemålinger og øregangsmålinger generelt gir lavere temperatur enn rektale målinger. Trommehinnemålingene hadde det største avviket, og avviket var signifikant større for pasienter med feber sammenliknet med afebrile pasienter. Øregangsmålingene hadde et noe mindre, ikke-signifikant avvik fra rektale målinger, og forskjellen mellom avviket hos febrile og afebrile var ikke signifikant. Sensitiviteten for å oppdage feber var svært lav ved trommehinnemålingene (14 %) og noe høyere for øregangsmålingene (55 %).
Vi har gått ut fra at rektalmålingene er gullstandard, men vi har ikke gjort noen videre testing på om dette tilsvarer den reelle kroppstemperaturen. Ved temperaturforandringer tar det noe tid før den rektale temperaturen innstiller seg (13 ). Dette kan gi utslag i at rektalmålingen ikke angir den tidsriktige temperaturen. Tidligere studier har vist at digitale rektaltermometre er pålitelige i bruk sammenliknet med kvikksølvtermometre (1 ).
I en vanlig klinisk hverdag vil det være mange som utfører temperaturmålingene. I vår studie er de fleste målingene foretatt av to personer, og resultatene er derfor ikke automatisk gyldige for en klinisk avdeling. Det er imidlertid grunn til å tro at interindividuelle forskjeller hos undersøkerne vil kunne gi enda mer usikre resultater enn i vår studie. Det er blitt brukt mange ulike apparater til alle de tre ulike målemetodene. Bruk av kun ett apparat innen hver metode kunne gitt et annen resultat enn det vi kom frem til, men vi ønsket å etterlikne en normal klinisk hverdag ved å bruke de apparatene som til daglig var i bruk.
At trommehinnemålinger gir for lave verdier, er også godt dokumentert i tidligere studier (7 , 9 , 10 ). I vår studie ville en kalibrering av termometeret opp 0,5 °C gitt et betydelig mindre avvik fra rektale målinger. Dette forutsetter at en slik kalibrering er mulig uten å endre andre forhold. Øregangsmålingene viste en relativt stor spredning i avvik fra rektale målinger, og kalibrering vil ikke gi tydelige forbedringer av resultatet.
Bruk av gjennomsnittet av målinger tatt i begge ører istedenfor enkeltmålinger viser minst avvik og bør anbefales dersom man velger å bruke denne type målinger.
Trommehinnemålinger er upålitelige med tanke på å oppdage feber. Dette er også vist i mange andre studier (1 , 8 , 9 , 14 , 15 ). Trommehinnemålingene var mest pålitelige når pasienten var afebril. Ved mistanke om feber bør derfor andre målemetoder benyttes. Øregangstermometeret viser seg å være bedre til å oppdage feber, men sensitiviteten er likevel for lav til at slike målinger er å anbefale ved mistanke om feber.
Gjennomsnittlig forskjell mellom temperatur målt i høyre og venstre øre er markant, både for øregangsmålinger og ved trommehinnemålinger. Dette kan skyldes forhold ved selve måleteknikken.
Det er mange fordeler med øregangstermometrene. De er raske og enkle i bruk og medfører lite ubehag for pasienten. Vi mener likevel at disse fordelene ikke veier opp for den unøyaktigheten disse termometrene fører med seg. Hvis de likevel blir brukt, bør man vite om feilkildene og dessuten kalibrere termometrene.
Konklusjon
Temperaturmålinger foretatt i øret viser jevnt over lavere temperatur enn rektale temperaturmålinger. Termometre som var basert på trommehinnemålinger hadde det største avviket, men dette avviket var relativt samlet rundt 0,5 °C lavere enn rektal temperatur. Man kan derfor tenke seg en mulighet for kalibrering av utstyret. Øregangstermometrene hadde et mindre gjennomsnittlig avvik, men med en større spredning av avviket. Temperaturmålinger i øret i en klinisk hverdag er av så dårlig kvalitet at rektale målinger anbefales.
