Brudd i ansiktsskjelettet hos barn er en sjelden skade. Barns ansiktsskjelett er mindre utsatt for bruddskader ved traumer enn voksnes. Dette skyldes elastisiteten i ansiktsskjelettet, mangelfullt utviklede bihuler, et midtansikt som relativt sett er noe tilbaketrukket i forhold til kalvariet, og beskyttende underhudsfett. Eventuelle ikke-frembrutte tenner vil også stive av de tannbærende delene av ansiktsskjelettet (1). Ulykke med motorkjøretøy der barn er involvert enten som passasjer, fotgjenger eller syklist er vanligste årsak til bruddskader i ansiktet hos barn (2).
Grundig klinisk undersøkelse er vesentlig for å diagnostisere ansiktsfrakturer. Man må spesielt undersøke avflating av ansiktskontur, parestesier i nervus infraorbitalis’ innervasjonsområde, dobbeltsyn, enoftalmus, kjevesperre, tannskader, malokklusjon, gingivale sår, bloduttredelser i slimhinnene i munnhule og øyne samt septumhematomer. I de fleste tilfellene vil brudd i ansiktsskjelettet være forbundet med skader på overliggende bløtvev (2). CT-undersøkelse bør være med i standardutredningen av barn med hode- og ansiktstraumer, da røntgen har en for lav sensitivitet. I et materiale ble 65 % av de bruddene man fant på CT oversett på røntgen (3).
Sikring av barn i bil og sykkelhjelmer er viktige beskyttelsestiltak mot brudd i ansiktet hos barn. 70 % av barn som fikk bruddskader i ansiktet ved bilulykker var ikke forskriftsmessig sikret (1). Det er veldokumentert at hjelmbruk i forbindelse med sykkelulykker betydelig reduserer forekomst og omfang av hodeskader (4). Det er imidlertid undersøkelser som tyder på at utformingen av dagens hjelmer kan forbedres i forhold til å forebygge skader i ansiktet.
Riktig behandling er viktig for å unngå komplikasjoner som dysfunksjon i n. infraorbitalis, bihuleproblemer, feilstillinger i bitt, dobbeltsyn og utilfredsstillende estetiske forhold. Barn har et større og raskere tilhelingspotensial enn voksne. Derfor må riktig behandling igangsettes tidligst mulig. Immobiliseringstiden bør være kun to uker, mot 4 – 6 uker hos voksne.
Resorberbart materiale til fiksering av bruddskader i ansiktet hos barn er omdiskutert. Det finnes imidlertid dokumentasjon som viser at slikt materiale gir gode resultater samtidig som man unngår en del av de problemene som er forbundet med metallfiksasjon (5).
Ved bruddskader i nese eller i kondylarregionene kan vekstforstyrrelser forekomme. Barn med slike skader bør derfor følges opp med tanke på å oppdage og forebygge uheldige konsekvenser av slike forstyrrelser.
