Endringer i antibiotikaforbruk hos barnehagebarn i Oslo

Materiale og metode

Materialet er samlet inn ved hjelp av anonyme spørreskjemaer til foreldre med barn i barnehager i Oslo i januar – februar 2006. Undersøkelsen ble gjennomført på samme måte og med samme spørsmål som ble brukt i forrige undersøkelse, der foreldrene ble spurt om barnas infeksjoner og bruk av antibiotika de siste 12 måneder samt det totale antibiotikaforbruket i barnets levetid (3).

I tillegg kom spørsmål om hvorvidt respondentene var kjent med Folkehelseinstituttets brosjyrer om infeksjoner og antibiotika og hvor de i så fall hadde fått kjennskap til disse. Skjema ble delt ut til alle foreldre i 22 barnehager i Oslo. Det ble trukket ut en tilfeldig barnehage fra hver av Oslos 15 bydeler pluss en til fra sju tilfeldig valgte bydeler. Kriterier for utvelgelse var barnehager med 30 eller flere barn i alderen 1 – 5 år. Både private og kommunale barnehager ble benyttet, og tillatelse ble innhentet fra bydelsadministrasjon og barnehagestyrere. Undersøkelsen omfattet 2,3 % av barna i Oslos barnehager i 2005 og 1,5 % av totalt antall barn i denne aldersgruppen i Oslo (7).

Behandling av data er gjort med SPSS versjon 12.0, og i tillegg til sentraltendens og spredningsmål, er t-test benyttet til sammenlikninger med undersøkelsen i år 2000. Signifikansnivå er satt til 5 %, og for gjennomsnittsverdier og andeler er 95 % konfidensintervall (KI) oppgitt i parentes.

Resultater

Spørreskjemaet ble distribuert til 1 154 foreldre. 605 (53 %) besvarte, hvilket betyr at undersøkelsen omfatter data om 605 barn. Svarandelen i barnehagene varierte fra 31 % til 71 %. Utdanningsnivået var signifikant høyere blant informantene i 2006 enn i 2000 (p < 0,001) og det var flere ikke-etnisk norske foreldre (p < 0,05). Gjennomsnittsalder for barna var lavere enn i 2000, 3,1 år (95 % KI 2,9 – 3,3 år) mot 3,5 år (3,4 – 3,6 år). I tabell 1 vises respondentenes bakgrunn sammenliknet med undersøkelsen fra år 2000.

Diskusjon

Forbruket av antibiotika i Oslo-barnehager synes lavere i 2006 enn i samme type utvalg i år 2000. Våre funn viser også at antall infeksjoner, med unntak av øyeinfeksjoner, var lavere og at antall legekonsultasjoner per barn var redusert. Antibiotika ble gitt til ett av to barn som oppsøkte lege, mens det i år 2000 ble gitt til fire av fem barn.

Lav svarprosent og stor variasjon mellom utvalgsenhetene samt undersøkelsens retrospektive karakter er faktorer som kan påvirke påliteligheten. Udanningsnivået synes høyere i vårt utvalg enn i Oslos befolkning i denne aldersgruppen. Utdanning utover videregående er imidlertid ikke spesifisert, og det er derfor vanskelig å si noe om representativitet i forhold til dette. Retrospektive studiers pålitelighet kan variere, og ved dataene er det usikkerhet knyttet til om det er stilt korrekt medisinsk diagnose, da trivielle betegnelser og foreldrenes «diagnose» er brukt på infeksjonene. Samme betenkninger som er fremsatt i forrige undersøkelse, gjelder for øvrig også her (3).

Nedgang i antall infeksjoner per barn kan skyldes årlig variasjon i klima og værforhold, noe som kan påvirke frekvensen av luftveisinfeksjoner. Årlige epidemier som influensa varierer både i tid og virulens og kan ha direkte eller indirekte betydning på infeksjonsnivået. Nyere undersøkelser tyder i tillegg på at antall tilfeller av øre- og luftveisinfeksjoner generelt kan være redusert de senere år (8, 9). Færre legehenvendelser kan delvis forklares av færre infeksjonsepisoder, men kan også skyldes at terskelen for å søke legehjelp er blitt høyere, slik andre studier antyder (8, 9). Det er likevel signifikant nedgang både i antall barn og antall infeksjoner som er behandlet med antibiotika, noe som kan ha mange forklaringer. Da svært få foreldre kjente til informasjonsbrosjyrene, synes ikke disse å ha hatt direkte sammenheng med nedsatt forbruk, men indirekte kan kampanjen ha hatt betydning i form av informasjon og påminning til leger og annet helsepersonell. Tidligere informasjonskampanjer har vist seg å ha innvirkning både på helsepersonell og foreldre (10, 11), men det er ikke alltid enkelt for foreldre å huske hvor de har informasjonen fra.

Massemedienes oppmerksomhet på resistensutvikling de senere år kan ha påvirket indirekte, samtidig som Internett synes å være av økende betydning som kilde for kunnskap og hjelp i helsespørsmål. En nyere intervjuundersøkelse viser at 58 % av befolkningen bruker Internett i helsesammenheng og at kvinner er hyppigere brukere enn menn (12). Økt kunnskap og informasjon om barns infeksjoner fører med stor sannsynlighet til økt trygghet hos foreldre, slik at de ikke finner det like nødvendig med legekontakt og eventuelt antibiotika ved ukompliserte infeksjoner. I tillegg kan større fleksibilitet i arbeidssituasjon og bedre muligheter til å utføre arbeid hjemmefra bidra til mindre stress i forhold til behandling av syke barn. Utvalgets skjevfordeling med henblikk på utdanning kan også ha påvirket resultatet i form av mindre ønske om antibiotika. Lavere gjennomsnittsalder på barna kan ha hatt betydning i form av færre behandlinger.

Fastlegeordningen fra 2001 har trolig medvirket til nedsatt forbruk. Legevakt og tilfeldige leger som ikke kjenner pasienten har tidligere vist tendens til å forskrive antibiotika hyppigere enn fastleger (13, 14), og færre foreldre oppgir å ha brukt tilfeldig lege enn i 2000 (3). Over halvparten oppgir også at de har fått informasjon om temaet fra legen, og i kommentarer til legebesøk sier foreldrene at fastleger er mer restriktive enn legevaktleger. Dette underbygges ved at færre foreldre nå enn i forrige undersøkelse tror leger skriver ut for mye antibiotika. I tillegg kan «vent og se»-resept ha vært mer brukt, uten at dette nevnes spesifikt. Andre studier har vist at slik resept medvirker til mindre bruk av antibiotika (15, 16).

Våre resultater fra Oslos barnehager viser at antibiotikaforbruket hos barn har gått ned, noe som indikerer mer restriktiv forskrivningspraksis. Tallene tyder likevel på at en del infeksjoner fortsatt behandles unødvendig. På verdensbasis vil resistensproblemet etter all sannsynlighet øke i kommende år, noe som ytterligere understreker nødvendigheten av nøktern bruk av antimikrobielle midler.

Konklusjon

Antibiotikaforbruket blant barnehagebarn i Oslo i 2006 var redusert sammenliknet med år 2000. Det kan tyde på mer restriktiv forskrivningspraksis, noe fastlegeordningen kan ha bidratt til. En stor andel småbarnsforeldre er vel informert om infeksjoner og eventuelle ulemper med overforbruk av antibiotika. Denne undersøkelsen tyder likevel på at virusinfeksjoner og raskt selvhelbredende bakterielle infeksjoner fortsatt behandles og at antibiotikaforbruket ytterligere kan reduseres.