Kawasakis sykdom har ukjent årsak. En kraftig immunrespons genereres i personer som sannsynligvis er genetisk disponert for tilstanden. Sykdommen rammer først og fremst barn, men er beskrevet hos i alt 81 voksne (1). Immunresponsen er knyttet til vaskulitt i mellomstore arterier og gir symptomer fra en rekke organer. Det er først og fremst immunrespons og inflammasjon i koronararteriene som gir varig organaffeksjon i form av utvikling av aneurismer eller stenoser, med koronar iskemi som følge. Immunologisk er Kawasaksi sykdom interessant både med tanke på patofysiologien og med tanke på behandlingseffekten av intravenøst gammaglobulin.
Sykdommen er beskrevet som en reaksjon på en mikrobiell stimulering. Det har vært mange forslag på hvilke mikroorganismer som kan utløse Kawasakis sykdom, men ingen er vist å kunne utløse sykdommen. Det kan påvises inflammasjon i middels store arterier med antistoffer av IgM- og IgG-klasse som reagerer med antigener på endotelcellene. Det er også påvist IgA-produserende plasmaceller subendotelialt (2).
I akuttfasen er pasientenes symptomer dominert av feber, utslett, leveraffeksjon, lymfadenopati. Analyser av blodet viser forhøyet CRP-nivå, lavt albuminnivå, middels leukocytose og trombocytopeni. Bildet gjenspeiler aktivering av det medfødte immunforsvaret – med makrofagaktivering og produksjon av proinflammatoriske cytokiner slik som interleukin-1 (IL), IL-6, tumornekrosefaktor α og granulocytt-/monocyttkolonistimulerende faktor. Det spesifikke immunforsvaret igangsettes med aktivering av T-celler og B-celler som produserer antiendotelcelle-IgM og -IgG. Disse antistoffene kan aktivere komplement, og aktivering av komplement på endotelcelleoverflaten kan føre til lysering av endotelcellene ved hjelp av det terminale komplementkomplekset. I komplementaktivering dannes proinflammatoriske aktiveringsprodukter. Antigenpresentasjon for naive T-celler resulterer i aktivering av CD4-positive T-celler og CD8-positive T-celler, som fører til henholdsvis ytterligere aktivering av makrofager og til cytotoksisitet. Vanligvis reguleres aktiveringsprosessen av regulatoriske antigenspesifikke T-celler, men ved Kawasakis sykdom er det vist at pasientene har redusert antall regulatoriske T-celler (2).
Det er usikkert hvilken rolle IgA har i patofysiologien ved Kawasakis sykdom (3). Et tilfelle av sykdommen er beskrevet hos en pasient med IgA-mangel (4). Forekomsten av IgA-produserende plasmaceller hos de fleste av pasientene støtter teorien om en antigendrevet prosess.
Kawasaksi sykdom behandles vanligvis med store doser intravenøst immunglobulin (2 g/kg i én dose). Det er angitt at effekten er best hvis behandlingen igangsettes tidlig i forløpet. Dette skal ha god innvirkning på affeksjonen av koronararteriene, men ettersom sykdommen er sjelden, er det vanskelig å gjennomføre randomiserte studier av behandlingen. En rekke mekanismer for effekten av immunglobulinbehandlingen er diskutert, så som modulering av endotelcellene slik at de inflammatoriske signalene dempes, nedregulering av adhesjonsmolekyler, antiidiotypiske antistoffer som nøytraliserer antiendotelantistoffene, Fc-reseptorblokade, redusert aktivering av makrofager og stimulering av T-celleregulatorisk aktivitet. Symptomene forsvinner spontant hos pasienter som ikke blir behandlet.
Kawasakis sykdom er et eksempel på en tilstand der tilsynelatende dårlig regulert immunrespons gir til dels alvorlige symptomer hos pasientene. Immunresponsen er rettet mot antigener på endotelceller spesielt i mellomstore arterier; en type 2-hypersensitivitetsreaksjon. Behandling med immunglobulin i store doser er rapportert å ha effekt. Tilstanden må mistenkes hos barn og voksne med symptomer på akutt inflammasjon der mikrobiell patogenese er utelukket.
