Vi takker for interessen Vibeke Juliebø & Torgeir Bruun Wyller viser for vår artikkel i Tidsskriftet (1).
Det er mangelfull kunnskap om betydningen av ventetid til kirurgisk behandling. Noen kohortstudier har vist en sammenheng mellom et ugunstig resultat og venting. Andre har ikke vist dette. En gjennomgang av nesten 30 000 hoftebrudd fra vårt nasjonale hoftebruddregister viste gjennomsnittlig ventetid på 27 timer, median 18 timer, mens 18 % ventet mer enn to døgn. Her fant man ingen innvirkning av ventetid på risikoen for død eller reoperasjon (2). Flertallet av studiene finner dog en sammenheng mellom venting (definert som mer enn 24, 48 eller 72 timer) og dårlig resultat (3). Hovedproblemet med flere av disse arbeidene er imidlertid at det ikke skilles mellom venting i «kø» på grunn av for dårlig operasjonskapasitet eller nødvendig utsettelse på grunn av f.eks. behandling av andre tilstander. Selv om man kontrollerer elegant og statistisk og får pene grafer, gjenstår det en fare for et sirkelresonnement. Dette problemet finnes også i arbeidet til Juliebø og medarbeidere (4). Bemerkelsesverdig er det at de finner en sammenheng mellom venting på kirurgisk behandling og preoperativt delirium, men ikke postoperativt delirium. Funnet kan skyldes at utviklingen av delirium tar tid. Jo lenger pasienten venter, jo lengre tid har et delirium på å utvikle seg preoperativt. Årsaken er ikke nødvendigvis ventingen, men tiden som har gått siden pasienten falt og ble hjelpeløs. Preoperativt delirium kan dessuten i seg selv gi en risiko for utsettelse av operasjonen, og slik ikke være utløst av venting, men en årsak til venting. Som felles risikofaktorer for utvikling av delirium pre- og postoperativt finner de – biologisk plausibelt – annen sykelighet, som for eksempel demens.
Vi er enig i at hoftebruddpasienter ikke skal vente lenge på kirurgisk behandling. Som vi sier i vår artikkel bør de opereres senest dagen etter innleggelse. Et eget hoftebruddsenter med beskyttede og forutsigbare ressurser i Oslo ville bedre tilbudet. Her vil geriatrisk kunnskap være et sentralt bidrag. Men i vår iver og streben etter å gjøre vårt beste for disse pasientene må vi ikke gi «bedre» råd enn det er grunnlag for.
