I en ellers utmerket artikkel om lårhalsbrudd i Tidsskriftet nr. 16/2010 skriver Frede Frihagen og medarbeidere at det ikke spiller noen rolle om disse pasientene må vente opptil to døgn på å bli operert (1). Dette er antakelig riktig hvis man studerer øvre femurende isolert. Hvis man derimot løfter blikket til det ekstraartikulære mennesket, er det helt feil.
Delirium («akutt forvirring») er en av de vanligste komplikasjonene til hoftebrudd, forekommer hos nesten halvparten av pasientene, og er assosiert med alvorlig prognose, betydelig lidelse og store pleiemessige utfordringer (2). Vi har funnet at risikoen for preoperativt delirium hos pasienter med hoftebrudd øker med omtrent 5 % per time pasientene må vente på kirurgisk intervensjon (3). Det kan innvendes at vårt funn skyldes en systematisk skjevhet fordi de sykeste pasientene (som også har høyest risiko for delirium) ventet lengst i påvente av at komorbide tilstander skulle korrigeres. Men for det første er assosiasjonen mellom ventetid og risiko for delirium robust, og motstår alle forsøk på statistisk justering for komorbiditet og fysiologiske avvik. For det andre er sammenhengen nesten lineær. For det tredje er den klinisk plausibel. For det fjerde er det ikke grad av komorbiditet, men hvilket sykehus man kommer til, som predikerer grad av ventetid. Vårt materiale ble samlet ved Ullevål universitetssykehus og Diakonhjemmet sykehus. Ved Ullevål ventet 25 % av pasientene i 44 timer eller mer, ved Diakonhjemmet var 50 % operert innen 11 timer og 90 % innen 24 timer.
Tidlig mobilisering er et av de viktigste tiltakene for å få ned komplikasjonsfrekvensen etter hoftebrudd (4), og operasjon er en forutsetning for mobilisering. Det å ligge immobilisert, smerteplaget (eller sterkt opioidpåvirket), redd og med urinkateter i flere døgn øker trolig risikoen ikke bare for delirium, men også for komplikasjoner som pneumoni, urinveisinfeksjon, trykksår og tromboembolisme.
Det er ytterst få komorbide tilstander eller fysiologiske avvik som rettferdiggjør å utsette operasjon for hoftebrudd mer enn noen få timer. Med rask og grundig preoperativ vurdering og en aktiv behandlingsinnstilling kan de aller fleste avvik raskt korrigeres godt nok til at pasienten kan opereres. Vi er helt enige med Frihagen og medarbeidere i at det er dårlig service å la pasienter med brukket lårhals ligge i kø. Vi foreslår en grense på 12 timer som et hensiktsmessig kvalitetskriterium; det gir rom for at ortopedene kan sove om natten mens vi andre er våkne og optimaliserer pasientene for kirurgisk behandling.
