Redaktørens leder om Oslo-prosessen i Tidsskriftet nr. 17/2010 har utløst en debatt som demonstrerer en avgrunn mellom ansatte og ledelse i Oslo universitetssykehus (1). Klinikksjef Skraastad kaller lederen uansvarlig, og styremedlem i Oslo universitetssykehus Ingebrigtsen ber redaktøren beklage sitt utspill (2, 3). Tillitsvalgte overleger Egge og Solberg støtter redaktøren – «dette var etterlengtet og på sin plass» og «tar prosessene i sykehuset på kornet» (4, 5).
Bente Mikkelsens kommentar i Tidsskriftet nr. 21/2010 bidrar ikke til å bygge bro over motsetningene (6). Jeg oppfatter innlegget som så altomfattende intetsigende at det heller ikke kan danne utgangspunkt for en konstruktiv debatt. For det er nærmest umulig å imøtegå alle Mikkelsens ubegrunnede påstander og samling av honnørord som «beste pasientbehandling», «tydelig lokalsykehustilbud» eller «samarbeid som likeverdige parter».
I ingressen fremsetter Mikkelsen påstander om pasienttilbudet i Oslo før omorganiseringen. En «opprydning» var påkrevd fordi «Tilbudet har heller ikke vært tilpasset Oslos utfordringer – en stor andel rusmisbrukere, en flerkulturell befolkning og store sosiale forskjeller». Omorganiseringen er «til det beste for hele landet». Mikkelsen gjør ikke noe forsøk på å forklare hvorfor denne omleggingen kommer disse gruppene og hele landet spesielt til gode, og argumentasjonen fremstår da som fullstendig uklar, men altomfattende.
Mikkelsens beskrivelse av status i omorganiseringsprosjektet er så virkelighetsfjern at den ikke kan betegnes som annet enn foruroligende. Vi er langt unna «de største og mest robuste medisinske fagmiljøene i Norden». Derimot står vi midt i en krisesituasjon – med svekket ledelse, svekket pasientbehandling og uoverstigelige økonomiske utfordringer.
Mikkelsen benytter anledningen til å fremheve at Oslo har en større andel sykehusleger enn befolkningsgrunnlaget skulle tilsi. Hun må jo være kjent med at sykehusene har lands-, regions- og universitetsfunksjoner. Hvorvidt skjevfordelingen av leger tilsvarer skjevfordelingen av oppgaver, fremkommer ikke av utlegningen. Mikkelsen etterlater derfor et inntrykk av at hovedstaden er i overkant godt beskodd med leger og diskrediterer da disse legene. I neste ledd skal disse imidlertid «sikre nasjonale spissfunksjoner og forskning og innovasjon i verdensklasse».
At befolkningen i Groruddalen ble fratatt Aker sykehus og har fått et «tydelig lokalsykehustilbud», beskriver Mikkelsen videre slik: «Ingen har noensinne ment at innbyggere i sykehusets (Akerhus universitetssykehus) nærområde ikke skal få tilgang til dette gode tilbudet fordi de bor på den andre siden av en usynlig bygrense». Denne type argumentasjon har nettopp «orwellske dimensjoner», og redaktøren bør ikke beklage noe som helst.
