Ingrid Neteland (f. 1987) er medisinstudent ved Universitetet i Bergen og nestleder i Medisinsk fagutvalg i Bergen.
Hvor er du?
15.06.2013
Jeg tror du har helt rett, det er det som er å være profesjonell. Jeg har en nær pårørende som har vært ut og inn av sykehus de siste årene, og hun er faktisk ekstremt fornøyd med helsevesenet og den behandlingen hun har fått, og hun har vært på utallige avdelinger og har en komplisert og mangfoldig sykehistorie. Det eneste det av og til skorter på er informasjon, få besvart spørsmål , et sted hvor medisinske ord og uttrykk kan forklares, hvor målte verdier av for eksempel blodprøver blir satt i perspektiv osv.
Men, hun er heldig, hun er med på et langvarig forsknings-/oppfølgingprosjekt, og den ansvarlige legen der er den som står for informasjonen. Så hun får dekt informasjonsbehovet, i alle fall på sikt. Det er selvsagt heller ikke sånn at hun ikke får noe informasjon, men det er alltid noe som står igjen ubesvart eller uklart osv. Primærlegen har for lengst gitt opp å følge med i alt som skjer med henne.
Jeg vet nesten ingenting om hvordan helsevesenet fungerer organisatorisk, eller hvordan ansvar fordeles osv. Løsningen synes likevel enkel: alle pasienter får tildelt en "liason"-offiser som ivaretar informasjonsbehovet, både under innleggelse og etter at pasienten har kommet hjem. Dette må være en person, ikke et kontor, å forholde seg til et kontor er vanskelig.
18.06.2013
Den personlige opplevelsen er veldig sjarmerende og absolutt egnet til å gi aha-opplevelser. Men ingen av dem som er mest opptatt å få noe gjort i løpet av arbeidsdagen vil nok lese dette. Man skal ikke forlange for mye heller, og det er vel alltids noen som har tid til å kommunisere. Det som jeg synes er problematisk, er at kommunikasjonen blir gjort til et spørsmål om en naiv pasient føler seg vel. Ved begge de to siste dødsleiene jeg fikk en del kunnskap om, var det to meget erfarne leger i familiene som fulgte med på prosessen. De var begge sjokkert over at prosessene ble fremskyndet av den lettvinte tilnærmingen som deres kollegaer hadde. Da er det snakk om at kroppsmedisinen ikke orker å forholde seg til hele kroppen. Kan det være noen sammenheng mellom det ikke å ha en adekvat kommunikasjon med pasienten og det å neglisjere helheten av de aktuelle kroppslige medisinske utfordringene? Det er ingen grunn til at en doktor skal være et helt menneske (hvem er nå det, eller hvem er nå et halvt menneske?), men en hel kroppsdoktor bør han være.
Kommentarer