Det er høyst usikkert om graderte karakterer vil gjøre det vesentlig lettere å velge mellom de mange søkerne til turnusplass, og det er gode holdepunkter for at graderte karakterer gjør det vanskeligere å nå viktige mål for legeutdanningen.
Den nye ordningen med søknadsbasert turnustjeneste er vanskelig å praktisere rettferdig – fordi de fleste søkerne kommer rett fra studiet og det er langt flere søkere enn plasser. Det grunnleggende problemet er altså at det er for få plasser i en tjeneste som i praksis er pålagt alle som har fullført medisinstudiet og ønsker en karriere som lege. At ordningen derfor kom til å by på betydelige problemer når det gjelder rettferdig behandling av søkerne, må helsemyndighetene ha visst, men tydeligvis ignorert. Arbeidsgiveren må på kort tid velge blant svært mange søkere som står tilnærmet likt med hensyn til dokumenterbare kvalifikasjoner. Det burde ikke overraske noen at bekjentskap og slektskap får avgjørende roller i en slik situasjon. Norsk medisinstudentforening har kommet med et gjennomarbeidet forslag til kriterier som vil kunne gi mulighet for saklig rangering av søkerne (1). Problemet er at en slik prosess vil bli så arbeidskrevende at neppe noen arbeidsgiver kommer til å gjennomføre den.
Med seleksjonsproblemet som argument har flere innlegg i Tidsskriftet og Dagens Medisin konkludert med at graderte karakterer bør (gjen)innføres på medisinstudiene i Oslo, Trondheim og Tromsø (2 – 5). Alle forfatterne tar åpenbart to premisser for gitt: Bokstavkarakterer fra A til F vil bidra vesentlig til en rettferdig fordeling av turnusplasser, og graderte karakterer vil ha nøytral eller positiv virkning på studentenes læring. Jeg synes det er urovekkende at personer med ansvar for medisinerutdanningen ikke diskuterer holdbarheten i disse premissene før de trekker sine konklusjoner. Jeg vil argumentere for at begge premissene er feil.
Er bokstavkarakterer egnet til å skille mellom søkere?
Når det gjelder bruk av graderte karakterer som kriterium for å skille søkere, er det to spørsmål man bør stille seg. Det ene er om det er rimelig samsvar mellom karakterer fra studiet og senere dyktighet som lege, det andre er om karakterfordelingen blant søkerne vil gi gode differensieringsmuligheter.
Det som er gjort av undersøkelser, tyder i beste fall på svak til moderat sammenheng mellom eksamenskarakterer og senere dyktighet som lege (6). Karakterenes validitet som prediksjonsinstrument blir ytterligere svekket ved opptreden av karakterinflasjon (grade inflation), som ses som et alvorlig problem innen høyere utdanning i USA (7, 8). Da dukker neste problem med karakterer som differensieringskriterium opp – nemlig at det store flertallet av studenter høyst sannsynlig kommer til å ha en hovedkarakter fra studiet innenfor et relativt snevert område av karakterskalaen. Det har nemlig vist seg at karakterene er skjevfordelt (mot gode karakterer) på de aller fleste masterstudier i Norge. I Bergen fikk således rundt 10 % av medisinstudentene A, 78 % fikk B eller C (gjennomsnitt fra de seks største prekliniske og kliniske eksamenene fra årene 2008 – 12) (Arne Tjølsen, personlig meddelselse).
Når skalaen er så grov som med dagens bokstavkarakterer, vil det dessuten være betydelig usikkerhet om hva som egentlig ligger i en karakter. Forskjellen mellom for eksempel en B og en C kan være stor eller helt ubetydelig – men det er det umulig å vite. Å avgjøre ansettelse eller ikke på grunnlag av ett trinns forskjell på dagens bokstavskala vil neppe være rasjonelt.
Et tankekors ved dagens situasjon er ellers at karakteren F (stryk) bare ble gitt til i gjennomsnitt 1,5 % av studentene ved de seks nevnte eksamenene ved Universitetet i Bergen (Arne Tjølsen, personlig meddelelse), mens strykprosenten ved de tre andre fakultetene med bestått/ikke bestått ligger mange ganger høyere. Man kan jo derfor spørre seg om dagens bokstavkarakterskala har en for lav nedre grense for hva som er godt nok. Et siste forhold som svekker karakterer som differensieringskriterium er usikkerheten forbundet med å sammenlikne eksamener fra ulike medisinske studiesteder i inn- og utland (selv om de bruker samme bokstavskala).
Min konklusjon er derfor at innføring av bokstavkarakterer ved alle de medisinske fakultetene i Norge ikke vil være til nevneverdig hjelp for arbeidsgivere som skal skille mellom søkere til turnusplass.
Er det pedagogiske grunner til å gjeninnføre karakterer?
Kanskje gjeninnføring av graderte karakterer kan begrunnes med at det gir bedre læring enn bestått/ikke bestått? Mitt inntrykk er at dette er en fast overbevisning hos mange universitetslærere. Det er imidlertid vanskelig å finne forskning som underbygger et slikt synspunkt. Derimot finnes det utdanningsvitenskapelig forskning fra de siste 70 – 80 år som omhandler problematiske sider ved bruk av graderte karakterer (9).
Når det gjelder medisinerutdanningen, viste nylig en metaanalyse at innføring av bestått/ikke bestått ikke ga lavere akademiske prestasjoner, men økte studentenes trivsel (10). I tillegg er det gode holdepunkter for å anta at fravær av graderte karakterer har positiv virkning på læringsmiljø og studentenes tilnærming til læring (11). Noen eksempler: Man fant at fravær av graderte karakterer styrket selvregulert læring og dermed sannsynligvis mulighetene for livslang læring (12). Angsten for å mislykkes er mindre samtidig som den indre motivasjonen etter eksamen er større uten graderte karakterer (13), og forholdet mellom lærere og studenter er bedre (14). Miljøet vil lettere bli preget av konkurranse med graderte karakterer, mens dagens studenter sårt trenger å lære samarbeid (15). Begrunnelsen for å gå bort fra bokstavkarakterer ved Johns Hopkins Medical School (på linje med de fleste eliteuniversitetene i USA, som Harvard, Yale, Stanford og Duke) var blant annet at de ønsket å unngå «… an unhealthy, competitive climate» (16).
Det er holdepunkter for at det er en rekke positive virkninger på læringsmiljø og studentatferd av bestått/ikke bestått, i alle fall hvis målene for vår legeutdanning omfatter mer enn tilegnelse av faktakunnskaper og praktiske ferdigheter. Det er ikke trivielt, verken med tanke på studiekvalitet eller senere yrkesliv, at fravær av graderte karakterer gir mindre angst og lavere stressnivå blant studentene (17 – 19). Det er vesentlig at de trenes i samarbeid fremfor konkurranse. Det gjør stor forskjell for læringsutbyttet om arbeidet styres av taktiske eksamenshensyn eller av hva studentene selv oppfatter som viktig og interessant.
Karakterer som tilbakemelding?
Studentene har krav på å få vite hvor de står, og dette brukes som argument for graderte karakterer. Effektive tilbakemeldinger er riktignok avgjørende i en læringsprosess, men etter at læringsperioden er over, er det oftest for sent. Det er ikke grunnlag for å bruke slik summativ evaluering som et pedagogisk virkemiddel, den kan bare begrunnes ved behovet for en kvalitetssjekk av studiet og dokumentering av at kandidatene har nådd et tilstrekkelig nivå.
Skal evaluering brukes for å fremme læring, må den være formativ, det vil si gis mens læringen pågår, ikke etterpå. Hvis tilbakemeldinger skal bidra til positiv endring, må de være saklige, spesifikke, veiledende og komme til riktig tidspunkt (20). En C til slutt i læringsprosessen tilfredsstiller ikke disse kravene. Effektive tilbakemeldinger er dessverre mangelvare både i studietiden og i turnus (21 – 23). Meg bekjent finnes det ikke forskning som viser at en bokstav eller et tall for prestasjonen etter en læringsperiode bedrer videre læring.
Graderte karakterer kan i verste fall bli en sovepute for travle lærere, som tror tilbakemeldingsbehovet er ivaretatt med en bokstav etter eksamen. Når enkelte likevel vil gjeninnføre graderte karakterer, er det kanskje ut fra håpet om en ikke-dokumentert generell effekt som får dem med dårlige karakterer til å ta seg sammen.
En samlet vurdering
Innføring av graderte karakterer vil høyst sannsynlig ha liten betydning som hjelp til å skille mellom søkere til turnusplasser. Graderte karakterer kan ha betydelige negative virkninger på læringsmiljø, studieatferd og livslang læring.
Mine 40 år som lærer for medisinstudenter har overbevist meg om at graderte karakterer gjør det vanskeligere å nå viktige mål for legeutdanningen. Uansett eventuell betydning som seleksjonsverkstøy burde hensynet til studiets kvalitet veid tyngst da avgjørelsen om gjeninnføring av graderte karakterer ved medisinstudiet i Oslo ble tatt. Likeledes bør studiets kvalitet veie tyngst hvis man vurderer å innføre graderte karakterer også i Trondheim og Tromsø.
