Er en belastet barndom knyttet til kortere telomerer?

Morens stress i svangerskapet

I de to studiene vi fant (12, 13) var stress, målt som enten belastende hendelser (12) eller stor bekymring rundt svangerskap og fødsel (13), knyttet til rundt 3,5 år «eldre» celler hos barna som voksne i den ene studien (12) og ansvarlig for 25  % av variansen i telomerlengde hos nyfødte i den andre (13).

Foreldrenes omsorgsevne

Lav omsorgsevne var knyttet til kortere telomerlengde hos barn (14) og afroamerikanske ungdommer (15), men kun når forholdene rundt barna ellers var dårligere enn for kontrollgruppen. Barn med høy risiko for mishandling, målt ved om foreldrene var i kontakt med barnevernet, hadde kortere telomerlengde enn barn uten slik risiko (14). Bare i høyrisikogruppen var god omsorgsevne hos foreldrene knyttet til lengre telomerer hos barna. Brody og medarbeidere fant at ungdom med ikke-støttende foreldre hadde kortere telomerlengde enn ungdom med støttende foreldre, men denne sammenhengen gjaldt bare for gruppen som ikke hadde deltatt i et atferdsendringsprogram for foreldre og ungdom (15).

Psykososial belastning i barndommen

I 14 studier undersøkte man sammenhengen mellom ulike typer belastning i barndommen og telomerlengde enten hos barn (16 – 19) eller voksne (20 – 29). Studiene var hovedsakelig tverrsnittstudier med retrospektiv angivelse av hendelser i barndommen. Belastning i barndommen ble registrert longitudinelt i fire studier (16, 17, 19, 26), og i en av disse målte man også telomerlengde over tid (17). I to studier ble det ikke funnet noen sammenheng mellom barndomserfaringer og telomerlengde (20, 26), hvorav den ene målte belastninger longitudinelt i en fødselskohort (26). I de resterende 12 studiene fant man at kortere telomerlengde hang sammen med noen eller alle av studienes mål på psykososial belastning i barndommen.

I tre studier ble det angitt hvor stor andel av variansen i telomerlengde som kunne forklares av psykososial belastning (16, 19, 27). Denne ble målt til 0,4 – 1,2  % (27), 12,2  % (16) og 40  % (19). Et dose-respons-forhold mellom antall typer belastninger og telomerlengde som voksen ble rapportert i tre studier (21, 24, 25). I en av disse fant man at hver «ekstra» type belastning var assosiert med tre år «ekstra» aldring (25), de andre oppga ikke resultatmålet i denne formen.

Alle de fire studiene der man målte telomerlengde hos barn (16 – 19) fant man at psykososial belastning var assosiert med kortere telomerlengde. En større andel av livet tilbrakt på barnehjem var knyttet til kortere telomerlengde hos rumenske barn som ble fulgt over tid (16). Barn som ble utsatt for to eller flere typer vold i 5 – 10 års alder hadde signifikant raskere forkortning av telomerene over denne perioden sammenliknet med andre barn (17). Det å vokse opp i familier med ulike problemer, slik som foreldre i ustabile forhold, i fengsel eller med familievold, var også knyttet til kortere telomerlengde hos barn (18, 19).

Sosioøkonomisk status i barndommen

Hvordan sosioøkonomisk status i barndommen hang sammen med telomerlengde ble undersøkt i 12 studier (19, 21, 25, 29 – 37), hvorav fire også er nevnt i avsnittet over (19, 21, 25, 29). I flere av disse studiene ble store kohorter fulgt med tanke på sosioøkonomisk status i barndom og voksenliv (tab 1). I en multietnisk amerikansk studie fant man at det å ha en lavt utdannet far var knyttet til lengre telomerlengde (0,7  % av variansen), men kun hos latinamerikanere (35). Det var ingen sammenheng mellom valgte mål på sosioøkonomisk status i barndommen og telomerlengde som voksen i fire av studiene (25, 29 – 31). I tre studier fant man at bare noen av de valgte målene på sosioøkonomisk status hang sammen med kortere telomerlengde som voksen (21, 32, 34). I en skotsk fødselskohort fra 1970-årene var for eksempel det å vokse opp i en familie i en lav sosial klasse eller uten egen bil, knyttet til henholdsvis nesten 20 og 8,5 år «eldre» celler (34). Sammenhengen gjaldt derimot ikke for andre mål på sosioøkonomisk status i barndommen og heller ikke for kohortene født i 1930- og 50-årene i samme studie (34).

I tre studier målte man sosioøkonomisk status og telomerlengde hos barn (19, 33, 37). Barn med lavt utdannede foreldre hadde kortere telomerlengde, tilsvarende seks års «ekstra» aldring, sammenliknet med barn der minst én av foreldrene hadde høyere utdanning (33). Familieøkonomien påvirket ikke telomerlengde i denne studien. Derimot fant man i en annen studie at en dobling av familiens inntekt hang sammen med 5  % lengre telomerer, og at barn av mødre med lav utdanning hadde rundt 30  % kortere telomerer enn andre barn (19). I den tredje studien hadde barn fra veldig urolige og fattige nabolag lavere telomerlengde enn gjennomsnittet (37).

Barndomsforhold og telomerlengde

Studiene på sammenhengen mellom henholdsvis morens stress i svangerskapet og foreldrenes omsorgsevne og telomerlengde hos barna er for små og begrensede til at det kan trekkes en sikker slutning. Resultatene er mest konsistente når det gjelder psykososial belastning og telomerlengde. 12 av 14 studier viser at ulike mål for slik belastning henger sammen med kortere telomerlengde både hos voksne og barn. Dette passer med konklusjonen i en oversiktsstudie over temaet fra 2013 (38). Om sosioøkonomisk status i barndommen er knyttet til kortere telomerlengde, er mer usikkert. I studiene har man utforsket ulike mål på sosioøkonomisk status og har kommet frem til motsetningsfylte resultater.

Metodologiske problemer

Studiene i oversikten viser en heterogenitet av målevariabler som går utover det vår tabell fremstiller. Dermed blir det vanskelig å trekke konklusjoner basert på studiene sett under ett. Heterogeniteten kan skyldes at man fortsatt ikke har et begrepsapparat for hvilke typer erfaring som er entydig belastende. Noe slikt ville i seg selv være problematisk, da erfaring er subjektiv og kontekstavhengig. Videre oppgir studieforfatterne vidt forskjellige resultatmål for telomerlengde. Dette gjør det vanskelig å sammenlikne resultatene av studiene og umulig å utføre en metaanalyse.

Studiene i oversikten er kontrollert for en rekke faktorer som er vist å henge sammen med telomerlengde, slik som kjønn og alder. Det er imidlertid en svakhet at studiene ikke alltid er kontrollert for de samme faktorene.

For å avgjøre om belastende barndomserfaringer fører til forkortning av telomerer, trengs det flere longitudinelle studier der man måler telomerlengde over tid. Hittil finnes det kun én slik (17). Siden telomerforkortning foregår sakte, er det anbefalt at man i longitudinelle studier bør måle forandring over flere tiår for å oppnå mer pålitelige resultater (10). Dessuten er erfaringer i sin natur subjektive fenomener. Dermed er de ikke målbare slik som en objektivt definert hendelse er. Samtidig er det subjektets tolkning av egne erfaringer som trolig avgjør hvordan disse påvirker senere helse. Det er en utfordring å inkludere disse aspektene i videre forskning.

Telomerlengde måles på ulike måter i flere av studiene. De fleste har brukt celler fra perifert blod (leukocytter) og polymerasekjedereaksjonstest (PCR), mens noen få har brukt Southern blotting (tab 1). Det er vist akseptabelt samsvar mellom metodene, men PCR er beheftet med større målefeil (39). I noen få studier har man brukt celler fra munnens slimhinne (16), men det hersker fortsatt uenighet om telomerlengde i ulike vev kan sammenliknes (9, 40).

Mulige mekanismer

Det finnes flere hypoteser om virkningen av belastning i barndommen på både telomerer og senere sykdomsutvikling. Antakelig er mange mekanismer involvert. Atferdsendringer som følge av en oppvekst i et truende og stressende miljø, slik som uforholdsmessig årvåkenhet overfor farer, mistillit, dårlige relasjoner og usunn livsstil ( 41) kan føre til økt risiko for sykdom. Røyking, overvekt og lite fysisk aktivitet er også assosiert med kortere telomerlengde (42), men ikke alltid entydig (9).

Alvorlig belastning i barndommen fører til endret stressresponsivitet, både fysiologisk og psykologisk (41). Psykologisk stress er vist å henge sammen med økte kortisolnivåer, økt inflammasjon og økt oksidativt stress (43). Alle disse faktorene er igjen knyttet til kortere telomerlengde (43). Psykologisk stress kan også fremskynde aldringen av immunsystemet via økt reaktivering av latente virus og dermed øke slitasjen på T-celler (7). Når T-cellenes telomerer når en kritisk lengde, slutter de å kunne dele seg, og slike celler er in vitro vist å skille ut betennelsesfremmende cytokiner (7). Det kan kanskje skape en ond sirkel der psykologisk stress fører til økt kortisolproduksjon og oksidativt stress, økt aldring av immunsystemet, kortere telomerer, økt inflammasjon og igjen kortere telomerer.