Andreas Wahl Blomkvist (f. 1989) er medisinstudent og forsker ved Aalborg Universitet. Han var redaktør for Æsculap i 2016.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Email: andreas.wahl@gmail.com
Ny kurs for rusmidler
20.02.2017
Takk for et dristig og utfordrende debattinnlegg om norske legers rolle i den nytenkningen som finner sted på rusfeltet. Vi er enige med forfatterne i at det er en alvorlig mangel på leger med god nok kompetanse på rusfeltet. Hvis norske leger skal ha en viktig stemme i utforming av ny ruspolitikk, er vi tjent med en bred og faktabasert debatt.
Mange mener at det er på høy tid med en ruspolitisk reform.”The war against drugs” har pågått lenge med usikre resultater (1). Når 30% av de innsatte og nesten 40% av de i varetekt sitter inne for befatning med narkotika, har dette kostnader som sjelden problematiseres(2). The Lancets anbefaling gjør at vi må ta debatten om avkriminalisering av besittelse og bruk. At rusmidlene fortsatt er ulovlige er ikke til hinder for at bruk og besittelse av dem håndteres utenfor straffeloven, slik vi allerede gjør i program mot ruspåvirket kjøring (3). Tiden er moden for en gjennomgang av erfaringer og utvikling av modeller som kan erstatte dagens praksis.
Vi bør også problematisere hvorvidt avkriminalisering bør følges opp med legalisering. Dette er ikke nødvendigvis to sider av samme sak. Begrepsbruken her er på ingen måte utvetydig. ”Human ruspolitikk” er både en organisasjon (4) og et begrep brukt av flere ulikt motiverte aktører (5). Konsekvensene av langvarig rusbruk helsemessig og sosialt gjør at vi bør stille spørsmålstegn ved det ”humane” i en radikal legaliseringspolitikk. Vi har i dag en betydelig mengde avhengighetsskapende legemidler på avveie (6). Det er viktig å trekke med seg erfaringene fra dagens reguleringsregimer hvis vi skal endre kontrollmekanismene.
Forklaringsmodeller for rusproblemer endrer seg over tid (7). For tiden er rusavhengighet definert ut fra et helseperspektiv. Forskning på hvor og på hvilke måter ulike rusmidler påvirker hjernefunksjoner er en del av dette. Noen betrakter også rusavhengighet som en kronisk hjernesykdom (8). Hjerneforskningsperspektivet er lett kombinerbart med substitusjonsbehandling begrunnet ut fra skadereduksjon. Vi har allerede nesten 8000 pasienter på legemiddelassistert rehabilitering (9). Når vi vet hvor vanskelig det er å få realisert rehabiliteringskomponenten, bør vi diskutere hvor mye langt vi skal gå med substitusjonebehandling og til hvilken pris.
Mange har erfart at det å bli rusfri eller å bli stabilisert på et substitusjonsmedikament bare er en begynnelse på veien mot et mer meningsfullt liv. Å oppnå reintegrering i en normal tilværelse, er en langt større og mer komplisert prosess. Det er en utfordring å få med oss de psykososiale perspektivene i diskusjonen om nytenkning innenfor rusfeltet.
Litteratur
1. Report Theglobal Commission on drugpolicy: WaronDrugs.Juni 2011: http://www.globalcommissionondrugs.org/wp-- ‐content/themes/gcdp_v1/pdf/Global_Commission_Report_English.pdf (21.02.2017)
2. Civita-notat nr. 1/215 Narkotikapolitikken: Behov for nye idéer og bedre løsninger
https://www.civita.no/assets/2015/01/civita-notat_01_2015.pdf (21.02.2017)
3. Justisdepartementet 2008, § 2; Forskrift for program mot ruspåvirket kjøring.
4. Foreningen for human narkotikapolitikk http://www.fhn.no (21.02.2017)
5. Normal Norge http://www.normalnorge.no (21.02.2017)
6. Folkehelseinstituttet https://www.fhi.no/hn/legemiddelbruk/legemiddelbruk-i-norge/ (21.02.2017)
7. Furuholmen D., Schanche Andresen, A. Fellesskapet som metode, Oslo, Cappelen, 2007.
8. Mørland J., Waal H. Rus og avhengighet, Oslo, Universitetsforlaget, 2016.
9. Helsedirektoratet Pasienter i legemiddelasssistert rehablilitering https://helsedirektoratet.no/ (21.02.2017)
12.03.2017
Vi takker Ulf Peter Dahl og Harald Siem for en opplysende kommentar (1) til vår artikkel om en ny ruspolitikk. Dahl og Siem trekker frem ytterligere momenter som forsterker nødvendigheten av å tenke nytt i ruspolitikken. Og dette ser ut til å bli en politisk realitet. På landsmøte nylig vedtok Høyre «en kunnskapsbasert ruspolitikk med begrensning av skadevirkninger og skadereduksjon som avgjørende mål, og prioritere det som har størst effekt.» (2)
Dette er prisverdig, ikke bare fordi politikken forankres i empiri, men også fordi det ruspolitiske fokus flyttes fra «rusbruk» (uansett konsekvenser) til de reelle helseproblemene assosiert med rusmidler. «A drug-free world–we can do it!», var FNs «utopi» i 1998. Dette var verken oppnåelig eller ønskelig, og de politiske virkemidlene, som gjorde enhver bruker til kriminell, gav mer skade enn gavn (3).
Veien videre er ikke opplagt. Ved en eventuell gradvis omveltning til legalisering blir det «viktig å trekke med seg erfaringene fra dagens reguleringsregimer hvis vi skal endre kontrollmekanismene», for å gjenta Dahl og Siem. Rusdebatten er dessuten preget av engasjerte og økonomisk sterke aktører som stadig fremstår ideologisk forblindet (4). Derfor mener vi at flere innslag fra profesjonelle aktører, som Legeforeningen og deres fagforeninger, blir viktige momenter i det ruspolitiske arbeidet i fremtiden.
Litteraturliste:
1. Dahl UP, Siem H. Ny ruspolitikk. Tidsskr Nor Legeforen 2017.
2. Innstilling til stortingsvalgprogram for Høyre 2017-2021. https://hoyre.no/aktuelt/hoyres-landsmoter/hoyres-landsmote-2017/ (13.3.2017)
3. Csete J, Kamarulzaman A, Kazatchkine M et al. Public health and international drug policy. Lancet 2016; 387: 1427 – 80.
4. Standal B. Folkeopplysning i hasjtåka. Dagbladet 2016, 13. sept. http://www.dagbladet.no/kultur/folkeopplysning-i-hasjtaka/62735070 (12.03.17)
Kommentarer