Bjørn J. Bolann (f. 1947) er spesialist i indremedisin og medisinsk biokjemi, professor ved Universitetet i Bergen og overlege ved Haukeland universitetssykehus.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
E-post: bjorn.bolann@helse-bergen.no
Sandra Huber (f. 1975) er spesialrådgiver ved Laboratoriemedisin, Universitetssykehuset Nord-Norge. Hun har forsket på miljøgifter i mer enn tolv år.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Jerome Ruzzin (f. 1976) er forsker i miljøtoksikologi ved Institutt for biologi, Universitetet i Bergen
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Jan Brox (f. 1950) er avdelingsoverlege ved Laboratoriemedisin, Universitetssykehuset Nord-Norge og professor II ved Institutt for medisinsk biologi, Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø. Han er leder for referansegruppen for Miljøgiftlaboratoriet ved Laboratoriemedisin, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Henrik S. Huitfeldt (f. 1953) er professor og overlege ved Avdeling for patologi, Oslo universitetssykehus, Universitetet i Oslo.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Anne-Lise Bjørke Monsen (f. 1959) er overlege ved Laboratorium for klinisk biokjemi, Haukeland universitetssykehus, og spesialist i barnesykdommer og i medisinsk biokjemi.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Når en artikkel settes på trykk i Tidsskrift for Den norske legeforening forventer man seriøsitet og kildekritikk. I denne artikkelen lurer jeg imidlertid på om man har vært kildekritiske nok. Medforfatter Anne-Lise Bjørke Monsen ble landskjent i VG 10/6-13, da hun kom med påstander om giftig fisk. Etter hvert kom det frem at hun hadde ligget i konflikt med en oppdretter som holdt til like ved hytta hennes: "Bjørke Monsens egen arbeidsgiver, Haukeland universitetssykehus, gikk mandag ut med en kort pressemelding der kommunikasjonsdirektør Mona Høgli blant annet skriver følgende: «Det er ulike meiningar i forskarmiljøet innan ernæring rundt om i verda, og det er viktig at ulike standpunkt kjem opp og blir ein del av ein pågåande debatt. Haukeland universitetssjukehus ønskjer å understreke at sjukehuset ikkje har utarbeid eigne ernæringsråd, men forheld seg til gjeldande offisielle nasjonale ernæringstilrådingar»." (1)
Dessuten mener jeg forfatterne gir et feil bilde av fakta når det gjelder miljøgift i oppdrettsfisk. Denne oversikten viser innhold av dioksiner i fisk og viser at det er mindre dioksiner i oppdrettsfisken enn i villaks, sild, makrell brisling (2).
Litteratur
1. Pedersen TR, Ertesvåg F. Stiller spørsmål ved lakse-eksperts motiver. VG 10.6.2013. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/helse/stiller-spoersmaal-ved-lakse-ek... (27.2.2017)
2. FHI. Innhold av dioksin og dioksinliknende PCB i matvarer https://www.fhi.no/ml/miljo/miljogifter/innhold-av-dioksin-og-dioksinlik... (27.2.2017)
Flott at dere tar opp dette temaet.
Godt å se at det finnes uavhengige forskere som informerer befolkningen når myndighetene ikke gjør jobben sin.
Forfatterne av kronikken spør om nordmenn får i seg for mye miljøgifter og viser til grenseverdi for tolerabelt ukentlig inntak (TWI) for dioksiner og dioksinlignende PCBer. I figur 1 har forfatterne publisert forekomstdata i ulike matvarer på en annen parameter, nemlig 7-PCB (PCB-28, 52, 101, 118, 138, 153 og 180). EU innførte i 2012 grenseverdi for 6-PCB (PCB-28, 52, 101, 138, 153 og 180) i mat og fôr. De 6-PCB er en indikator for de ikke dioksinlignende PCBer (ndl- PCB) og inngår ikke i TWI-verdien.
Det ser ut for meg som forfatterne har blandet sammen begrepene dioksinlignende-PCB og ikke dioksinlignede-PCB i denne kronikken.
Det er riktig at det kan være mindre av enkelte miljøgifter i oppdrettsfisk enn i villfisk, trolig som følge av bruk av vegetabilsk for til oppdrett. Vegetabilsk for bringer imidlertid med seg andre miljøgifter. Vår bekymring gjelder miljøgifter generelt, uansett opphav.
Personangrep ser vi ikke noen grunn til å svare på.
Det er riktig at figuren bare omfatter 7-PCB. Figuren er en illustrasjon på fordelingen av en type miljøgifter i ulike matvarer. I undersøkelser som omfatter flere giftstoffer, er fordelingen den samme: Fet fisk på topp, deretter andre fete matvarer. I en studie av matvarer publisert i 2010 (referanse 27 i kronikken) fant man for eksempel 24 av 32 undersøkte miljøgifter i laks, og laks var den mest forurensede matvaren.
Det er videre riktig at mange miljøgifter, faktisk de fleste, ikke inngår i TWI-verdien. Men det betyr ikke at de ikke er farlige. Man har dessuten påvist negative helseeffekter hos norske barn selv om mor har et inntak av dioksiner og dl-PCB-er som er under gjeldende TWI. Vårt poeng er at grenseverdiene er irrelevante.
Miljøgiftene blir i kroppen i mange år og er vanskelig å bli kvitt. Det eneste man kan gjøre for å hindre overføring av miljøgifter til neste generasjon, er å unngå matvarer med et høyt innhold av ulike miljøgifter fra tidlig barnealder og frem til man har fått de barna man vil ha.
Jeg observerer at hovedforfatter Boland mener at Frøyslands påpekninger er personangrep. Kan Boland og medforfattere forklare hva de mener med personangrep?
Takk for at dere tok dere tid å gi et svar på min kommentar av 28.februar på deres kronikk.
Miljøgifter finnes dessverre i alle matvarer. Det er bare et spørsmål hvilken miljøgift man velger å analysere for, og hvilken deteksjonsgrense analysemetoden har. Som dere selv sier, har dere valgt å bruke 7-PCB som illustrasjon i denne kronikken. Dere kunne valgt å illustrere med dioksiner og dioksinlignende PCBer som er en av mange miljøgiftene som WHO har satt et anbefalt tolerabelt periodisk inntak for, og som er den parameteren dere skrev mest om i denne kronikken. Hadde dere valgt dioksiner og dioksin-lignende PCBer i stedet for 7-PCB, hadde forskjellen på de ulike matvarer vært betydelig mindre. Forekomsttall på dioksiner og dl-PCB er tilgjengelig i de referansene dere benyttet.
Dere henviser til referanse nr. 27 i ditt svar på min kommentar, som er NIFES’s overvåkingsprogram på miljøgifter i sjømat. Laks er ikke den mest forurensede matvaren i følge disse dataene. Kanskje dere egentlig mente refranse nr. 26, Perolle et.al, 2012 som viser trender på dioksiner og PCBer i matvarer i Catalonia? Heller ikke her var laksen høyest på 7-PCB som dere valgte å presentere, men hermetiske sardiner.
Hvis man ser på andre miljøgifter som f.eks kvikksølv, så mener andre professorer (1) at myndighetene bør anbefale fisk med lavt innhold av kvikksølv, og det er typisk torsk og laks. Videre, ser man på bly, er det ytterligere andre matvarer som kommer verst ut av denne sammenligning (2). Og slik kan man fortsette med andre miljøgiftene, og til slutt ender man opp med at man kan bare spise loff og raffinert sukker som begge er lav på miljøgifter, men svært dårlig kilder for essensielle næringsstoffer.
Kostholdsråd må baseres på helhetsvurdering mellom ernæringsbehov og risiko for miljøgifter. En slik nytte-og risikovurdering har blitt gjort av VKM på fisk, og som danner grunnlag for dagens kostholdsråd.
Litteratur
1. Hildebrandt S. Grenseverdi for kvikksølv er for høy. Forskning.no 25.12.2010. http://forskning.no/forurensning/2010/12/grenseverdi-kvikksolv-er-hoy (6.3.2017)
2. Folkehelseinstituttet. Bly i mat og miljø - faktaark. https://www.fhi.no/ml/miljo/miljogifter/bly-i-mat-og-miljo---faktaark/ (6.3.2017)
Med personangrep menes angrep på person istedenfor sak.
Det er riktig at miljøgifter finnes i alle matvarer. Dette er en global utfordring som bør tas alvorlig (1). Vårt hovedpoeng er at miljøgifter kan ha negative helseeffekter hos småbarn selv om mengden er under gjeldende grenseverdi. Man kan derfor ikke bruke grenseverdiene som målestokk for hva som kan være skadelig.
Vi beklager henvisning til feil referanse i vårt forrige svar. Det skulle være referanse 25 (Schecter et al.) (2) hvor det i laks ble funnet 24 av 32 undersøkte miljøgifter. Laks var også den mest forurensede matvaren. Men også annen fet fisk, som sardiner, ligger høyt. Derfor er det selvsagt også et spørsmål om hvor stort konsumet er. Også i andre studier (3) var fisk den største kilden til miljøgifter i kostholdet. At det finnes miljøgifter også i andre typer matvarer, synes vi ikke gjør saken bedre.
I kronikken konkluderer vi: «Vi må alle arbeide for å redusere nivået av miljøgifter i mat og bidra til at befolkningen velger et kosthold med et lavest mulig innhold av giftstoffer.» Vi håper at de fleste vil være enige i dette.
Litteratur
1. Persistent Organic Pollutants: A Global Issue, A Global Response. Unites States Environmental Protection Agency 2009. www.epa.gov/international-cooperation/persistent-organic-pollutants-glob... (1.7.2016).
2. Schecter A, Colacino J, Haffner D, et al. Perfluorinated Compounds, Polychlorinated Biphenyls, and Organochlorine Pesticide Contamination in Composite Food Samples from Dallas, Texas, USA. Environ Health Perspect. 2010;118:796–802.
3. Törnkvist A, Glynn A, Aune M, et al. PCDD/F, PCB, PBDE, HBCD and chlorinated pesticides in a Swedish market basket from 2005--levels and dietary intake estimations. Chemosphere. 2011;83:193–9.
Jeg ser at det er høye verdier for "sardiner" og at det er basert på en spansk studie. I Norge er det meste av det som selges under varenavnet "sardiner" laget av hermetisert brisling som er en helt annen art enn "ekte" sardiner. Brisling fiskes i norske farvann, mens sardiner er utbredt lenger sør enn norske farvann.
Finnes det relevante målinger for hermetisert brisling? Hvis ikke, burde noen undersøke dette snarest da det er dette som er relevant for de aller fleste handler i norske butikker!
Det er riktig at «sardiner» i Spania ikke er det samme som hermetisk brisling i Norge. Ved søk på «brisling» på NIFES’ oversikt over sjømatdata (https://sjomatdata.nifes.no/#compare/368/397,412,405) (04.04.2018) finner vi at disse ligger omtrent på høyde med norsk oppdrettslaks i innhold av PCB7.
Det står følgende i artikkelen om hvor mye dioksiner og dl-PCB nordmenn får i seg:
"Folkehelseinstituttet angir at befolkningen har et beregnet gjennomsnittlig inntak av dioksiner og dl-PCB på 10 pg TE per kilo kroppsvekt per uke (5). Det er lavere enn den fastsatte grensen på 14 TE per kilo kroppsvekt per uke. Medianverdien hos norske toåringer er 18 pg TE per kilo kroppsvekt per uke, altså over grensen (5)."
Referansen henviser til et faktaark utgitt av folkehelseinstituttet, men det står ikke nevnt i dette faktaarket at gjennomsnittlig inntak av dioksiner og dl-PCB er 10 pg/kg pr uke. Det står heller ikke at norske toåringer får i seg 18 pg/kg pr uke. Derimot står det at median inntak av disse stoffene er på 5,5 pg/kg pr uke for voksne. For toåringer er det ikke nevnt noen verdier i det hele.
Jeg benekter ikke at disse verdiene er reelle, men hvor kommer de fra?
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer