E-post: ingvild.skardal@gmail.com
Sykehuset Innlandet Elverum
Hun har bidratt med idé, datainnsamling, analyse og tolking av data, utarbeiding av figurer og utarbeiding og revisjon av manuskriptet.
Ingvild Haraldstad Skårdal (f. 1990) er lege i spesialisering i pediatri.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Senter for medisinsk etikk
Universitetet i Oslo
Hun har bidratt med veiledning under prosjektet, tolking av data og revisjon av manuskriptet.
Reidun Førde (f. 1950) er lege og professor.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Jeg leste med stor interesse artikkelen til Skårdal og Førde om «Vedtak om å avstå fra gjenoppliving i sykehus». Hensikten med denne retrospektive studien var, ved systematisk gjennomgang av pasientjournaler, å undersøke beslutningsprosessen ved vedtak om å avstå fra gjenoppliving (HLR minus) og kartlegge pasientgruppen hvor et slikt vedtak var fattet, og å undersøke om Helsedirektoratets veileder fra 2009 følges i klinisk praksis. Kjennetegn ved pasientgruppen hvor HLR minus-vedtak fattes var høy alder, mortalitet og morbiditet. Forfatterne peker videre på at tydeligere dokumentasjon av samtykkekompetanse samt bedre involvering av pasienten synes nødvendig i beslutningsprosessen.
Å undersøke om nasjonale anbefalinger og retningslinjer blir implementert i klinisk praksis er viktig for å stadfeste at pasienter til enhver tid mottar riktig og oppdatert behandling. Moderne medisin og teknologi har imidlertid utvidet mulighetene for både utredning og behandling av pasienter. Helsepersonell må i så måte ofte ta stilling til om utredning og behandling skal begrenses heller enn forskrives og initieres (1). Det kan også være utfordrende å fatte riktig behandlingsnivå og intensitet. Slike avgjørelser bør individualiseres og kan være beheftet med etiske problemstilling.
Gode beslutningsprosesser omkring begrensning av livsforlengende behandling og gjenoppliving er livsviktig. På den ene siden vet man at tidlig og riktig HLR kan redde liv, men om man beslutter HLR minus vil man kunne bevare verdighet, gi ro og økt fokus på lindrende behandling i livets sluttfase. Kanskje burde opplæring omkring dette i større grad implementeres i AHLR-trening som regelmessig gjennomføres i alle sykehus? Å behandle pasienter med høy alder og morbiditet kan være krevende. Alle pasienter fortjener riktig og oppdatert behandling og sentralt i dette står gode beslutningsprosesser omkring HLR minus og begrensning av livsforlengende behandling.
Litteratur
1. Walter LC, Covinsky KE: Cancer screening in elderly patients: a framework for individualized decision making. Jama 2001, 285:2750-2756.
Takk til Skårdal og Førde for en interessant artikkel. Jeg vil her gripe fatt i bruken av ordet "gjenoppliving", i tittel og artikkeltekst. I kjølvannet av en artikkel jeg skrev for Aftenposten Viten om begrepet "klinisk død" (1) påpekte en kollega at "gjenoppliving heter vel nettopp gjenoppliving fordi personen har vært død", og følgelig kunne det altså være riktig å omtale pasienter med hjertestans som "døde" eller "klinisk døde", inntil de evt. var vellykket "gjenopplivet".
Det er ingen tvil om at ordet "gjenoppliving" er kjent i dagligtalen, og prinsipielt bør vi bruke gode norske ord så langt råd er. Interessant nok ser det ut til at engelsk ikke har et tilsvarende hverdagslig ord; det mest kjente ordet er "resuscitate", som forklares som "revive, restore", og som stammer fra latinsk resuscitare, "rouse again, revive". Andre språk som fransk og tysk benytter ord som reanimer, reanimieren, jeg er usikker på i hvilken grad de bruker ikke-latinske ord om den medisinske handlingen.
Hva betyr det egentlig å "gjenopplive"? Slik "resuscitate" forklares i engelske ordbøker kan det åpenbart handle om den medisinske handlingen, men også en mer almen betydning av å gjøre noe som har vært inaktivt eller i dvale aktivt og kraftfullt igjen.
I medisinsk forstand kan resuscitering bety den standardiserte prosessen med hjerte-lungeredning (HLR), evt. avansert HLR. Men det kan også brukes i en videre forstand om livreddende tiltak hos en pasient der vitale funksjoner har kollapset.
Det interessante med ordet "gjenopplivning" er at det inneholder delen "liv", som har sin motsats i "død". Når en person "vekkes til liv", hva mener vi da? Mener vi at personen går fra den andre tilstanden, nemlig død, tilbake til å være i live? Eller mener vi at personen går til en status der han/hun er mer full av liv enn før intervensjonen skjedde? På hytta kan vi snakke om å "få liv i peisen igjen" - da tenker jeg mer på å blåse liv i glørne som fortsatt ulmer, ikke det å tenne opp en helt kald og død peis. Hvis vi "gjenoppliver" et helsetilbud eller et sangkor fra gamle dager, har det da vært helt dødt i mellomtiden?
Det er som sagt best med norske ord heller enn medisinerlatin. Men ordet "gjenopplivning" har en tvetydighet ved seg som vi bør være oppmerksom på. Jeg forstår det som at vi styrker livet i noe som prinsipielt sett fortsatt er i live, ikke at vi bringer tilbake til livet noe som er dødt. For døden, mener jeg, er først og fremst kjennetegnet ved at den er uopprettelig.
Litteratur
1. Horn MA, "Død eller levende - ikke "klinisk død"", Aftenposten Viten 15.3.2018
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer