E-post: pal.suren@fhi.no
Folkehelseinstituttet
Han har bidratt med datainnsamling, design, dataanalyse, tolking av resultater, utarbeiding/revisjon av manus og har godkjent innsendte manusversjon.
Pål Surén er spesialist i barnesykdommer, har en ph.d.-grad i epidemiologi og er forsker.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling
Oslo universitetssykehus
og
OsloMet – storbyuniversitetet
Hun har bidratt med datainnsamling, tolking av resultater, utarbeiding/revisjon av manus og har godkjent innsendte manusversjon.
Anne Gjertrud Thorstensen er klinisk pedagog, kognitiv terapeut og høyskolelektor. Hun har arbeidserfaring fra barnehage og skole, pedagogisk-psykologisk tjeneste og psykisk helsevern for barn og unge i spesialisthelsetjenesten.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Lørenskog kommune
Hun har bidratt med datainnsamling, tolking av resultater, utarbeiding/revisjon av manus og har godkjent innsendte manusversjon.
Marit Tørstad er klinisk pedagog, familieterapeut og koordinator for tverrfaglig samarbeid om barn og unge i Lørenskog kommune. Hun har arbeidserfaring fra skole, pedagogisk-psykologisk tjeneste, psykisk helsevern for barn og unge i spesialisthelsetjenesten og Helsedirektoratet. Hun har også undervist på spesialistutdanning av leger og psykologer.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Psykologisk Institutt
Universitetet i Oslo
Han har bidratt med datainnsamling, tolking av resultater, utarbeiding/revisjon av manus og har godkjent innsendte manusversjon.
Petter Espeseth Emhjellen er student på profesjonsstudiet i psykologi og vitenskapelig assistent. Han har arbeidet som forskningsassistent ved Folkehelseinstituttet.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Folkehelseinstituttet
Hun har bidratt med tolking av resultater, utarbeiding/revisjon av manus og har godkjent innsendte manusversjon.
Kari Furu er cand.pharm., har en ph.d.-grad i epidemiologi og er seniorforsker.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Folkehelseinstituttet
Han har bidratt med design, tolking av resultater, utarbeiding/revisjon av manus og har godkjent innsendte manusversjon.
Guido Biele er diplompsykolog, har en ph.d.-grad i psykologi og er seniorforsker.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Folkehelseinstituttet
Hun har bidratt med datainnsamling, design, tolking av resultater, utarbeiding/revisjon av manus og har godkjent innsendte manusversjon.
Heidi Aase er dr.psychol. og avdelingsdirektør. Hun er prosjektleder for studier av ADHD basert på Den norske mor og barn-undersøkelsen.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Folkehelseinstituttet
og
Institutt for global helse og samfunnsmedisin
Universitetet i Bergen
Hun har bidratt med tolking av resultater, utarbeiding/revisjon av manus og har godkjent innsendte manusversjon.
Camilla Stoltenberg er lege, dr.med. i epidemiologi, direktør og professor II.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling
Oslo universitetssykehus
og
Universitetet i Oslo
Han har bidratt med design, tolking av resultater, utarbeiding/revisjon av manus og har godkjent innsendte manusversjon.
Pål Zeiner er dr.med., overlege og førsteamanuensis. Han har mange års erfaring fra forskning på og klinisk arbeid med barn og ungdom med hyperkinetisk forstyrrelse.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Helsedirektoratet
og
Senter for fertilitet og helse
Folkehelseinstituttet
Hun har bidratt med design, dataanalyse, tolking av resultater, utarbeiding/revisjon av manus og har godkjent innsendte manusversjon.
Inger Johanne Bakken er dr.ing. i biofysikk og medisinsk teknologi. Hun er seniorrådgiver (Helsedirektoratet) og seniorforsker (Folkehelseinstituttet).
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Folkehelseinstituttet
og
Institutt for klinisk medisin
Universitetet i Oslo
Han har bidratt med datainnsamling, design, tolking av resultater, utarbeiding/revisjon av manus og har godkjent innsendte manusversjon.
Ted Reichborn-Kjennerud er spesialist i psykiatri, dr.med., avdelingsdirektør og professor.
Han er prosjektleder for studier av ADHD basert på Den norske mor og barn-undersøkelsen.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Forfattarane skriv at "all forskning på hyperkinetisk forstyrrelse baserer seg på diagnosekriteriene som er utviklet til forskningsbruk, og det er derfor viktig at de også brukes i klinisk praksis". Vidare skriv dei at "vi mener det også bør inngå i den nasjonale retningslinjen, da diagnosekriteriene gir en god og nødvendig støtte i diagnostikken". Diagnosekriterier er heilt nødvendige for å sikre mest mogeleg like pasientgrupper i forskning, men diagnosekriteria er symptom og funn for å identifisere pasientar med ein sjukdom der me ikkje kjenner patologien som er årsaka til sjukdomen. Me har ikkje ein diagnostisk gullstandard med bakgrunn i patologi, og det vil være svært usannsynlig og eineståande innan medisinsk diagnostikk at diagnostiske kriterier basert på symptom har ein sensitivitet på 100 %. Det betyr at dersom diagnosen hyperkinetisk forstyrrelse berre skal brukast på dei som stettar forskningskriteria vil det medføre at nokre pasientar som høgst sannsynleg har hyperkinetisk forstyrrelse ikkje vil få diagnosen, og heller ikkje få eit relevant behandlingstilbod. Komorbiditet kompliserar og ofte diagnostiseringa, og diagnosen er ikkje alltid like objektiv. Denne gruppa som ikkje stettar forskningskriteria, kan ha like stort behov for hjelp, og etter mi erfaring like stor nytte av medikamentell behandling som dei som stettar forskningskriteria. Det er difor viktig med ei pragmatisk holdning til diagnosen for å sikre at alle med hyperkinetisk forstyrrelse får tilbod om hjelp og eventuelt prøvd medikamentell behandling. Systematisk utprøving av medikamentell behandling under nøye observasjon av effekt, og seponering ved manglande effekt er etter mi erfaring like uproblematisk og ufarleg for denne gruppa som ikkje stettar forskningskriteria som for gruppa som stettar forskningskriteria, der ein og vil oppleve manglande effekt av medikamentell behandling. For å sikre alle med hyperkinetisk forstyrrelse rett behandling er det etter mi meining viktig at forskningskriteria blir brukt som eit hjelpemiddel, og at å stette desse kriteria ikkje er eit absolutt krav for å stille diagnosen.
Vi takker Bjarne Bråtveit for kommentaren til artikkelen vår. Vi er enige med ham i at det ikke skal være et absolutt forbud mot å bruke diagnosen hyperkinetisk forstyrrelse selv om ikke alle diagnosekriteriene er oppfylt. Man bør imidlertid være svært forsiktig med å bruke diagnosen på personer som ikke tilfredsstiller diagnosekriteriene. Disse kriteriene er grunnlaget for alle studier som er gjort av hyperkinetisk forstyrrelse. Dermed utgjør de også grunnlaget for hvordan diagnosen skal brukes i klinisk praksis. Det finnes ingen klinisk diagnose som representerer noe annet enn den forskningsbaserte diagnosen. Hvis klinikere bruker diagnosen på andre enn de den opprinnelig er ment for, beveger de seg ut i terreng hvor det ikke finnes evidens for at behandling virker. I slikt terreng kan en «pragmatisk» holdning til diagnosen fort bli «slepphendt». Vi mener derfor at alle som utreder og diagnostiserer hyperkinetisk forstyrrelser må forholde seg aktivt til diagnosekriteriene og ha en solid begrunnelse for å eventuelt avvike fra dem.
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer