E-post: eivind.meland@uib.no
Eivind Meland er professor emeritus ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen og allmennlege i Bergen. Han har forsket på ungdomshelse og motivasjon.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Lena Hellblom Sjögren er filosofie doktor og psykolog i selskapet Testimonia i Siljansnäs, Sverige.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Frode Thuen er psykolog, forsker og professor ved Senter for kunnskapsbasert praksis, Høgskulen på Vestlandet, Bergen.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Det er en lettelse å lese deler av denne teksten. Å "psykeliggjøre" den ene forelderen på bekostning av den andre i en samværskonflikt er altfor utbredt, og konsekvensene ditto oversett i medisinsk praksis. Samtidig reagerer jeg litt på at dette brukes til å fremme en agenda om at delt omsorg alltid skal være det beste for barnet, tydeligvis ut fra tesen om at alle foreldre skal kunne lære seg å samarbeide. Det er ikke tilfelle. Slik jeg kjenner barnevernstjenesten tilråder den heller ikke delt omsorg ved høyt konfliktnivå mellom foreldre - definert ikke i tilfeller hvor konfliktnivået skyldes en forelders ukorrigerbare atferd og gjentatte mentale overgrep. Gjerne i rasjonalitetens navn.
Takk til Merete S Hoel for en saklig refleksjon. I kronikken er det ikke fremmet en agenda om at delt omsorg alltid skal være det beste for barnet. Vi fremholder at delt bosted bør være rettsnorm der begge foreldre har akseptable omsorgsevner. I dag er delt bosted en unntaksbestemmelse i vår barnelov. Vi anerkjenner at noen foreldre er uskikket, og lovverket må selvsagt ta høyde for og sikre barnets beste også i disse saker. Normen må imidlertid ta utgangspunkt i erkjennelsen av at barn trenger kjærlighet og omsorg fra to likeberettigede foreldre.
Artikkelen underbygger Hoels påstand om at «psykeliggjøring» av foreldre er utbredt. Demonisering blir ikke bare oversett i klinisk praksis, men velmenende terapeuter kan bidra som konflikt-drivere. Barneloven har som målsetting å fremme likeverdig foreldreskap, men bestemmelsen om at retten skal velge én bostedsforeldre i konfliktsituasjoner ser ut til å være konflikt-drivende (1).
Vårt primære siktemål kan ikke være å unngå konflikt. Barn profiterer på delt omsorg også der konfliktnivået er moderat og høyt (2). Vi vil også korrigere den oppfatning som fremsettes i pressen om at delt omsorg skal være matematisk tvang med store negative konsekvenser for barn (3). Delt omsorg er et tiltak som gir mulighet for individuell tilpasning slik at monopolisering av omsorg, samværssabotasje og foreldrefremmedgjøring kan forebygges. Dagens rettspleie lukker øynene for slike fenomener. I dag fratas mellom 26 og 46.000 barn retten til regelmessig samvær med den ene forelderen, oftest med en omsorgskompetent far (4).
Forskning om delt bosted og helsekonsekvenser vil alltid være befengt med forvekslingseffekter på grunn av seleksjon basert på faktorer før samlivsbrudd. I mangel av klinisk kontrollerte forsøk med loddtrekning av bostedsform er vi henvist til å stole på longitudinelle studier som kontrollerer for forvekslingseffekter. I en 3 års oppfølgingsstudie fra USA hvor en kontrollerte for 20 faktorer før samlivsbrudd, ble 26 familier med rettslig pålagt delt bosted (custody) sammenliknet med 52 familier med pålagt bosted hos mor
Grad av konflikt modererte ikke effekten av bostedsform på noen av utfallsmålene. Bortsett fra en større misnøye med delt bosted fra mødre, var det positive effekter av delt bosted spesielt på fedres involvering med barna, mødres etablering av nye partnerforhold og på barnas kontroll med utagerende og impulsiv atferd. Påstandene om at delt bosted har store negative konsekvenser for barn har ikke hold i dokumentert viten.
Eivind Meland
Lena Hellblom Sjögren
Frode Thuen
Litteratur
1. Ekeland T-J, Myklebust V. Customer evaluation of divorce mediation. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 1997;34(9):767-78.
2. Nielsen L. Joint versus sole physical custody: Outcomes for children independent of family income or parental conflict. Journal of Child Custody: Research, Issues, and Practices. 2018;15(1):35-54.
3. Totland T, Trønnes T. Delt bosted? Det er altfor lettvint å tro at 50/50 er en vidundermedisin. Aftenposten. 2019 22.03.2019.
4. Lyngstad J, Kitterød RH, Lidén H, Wiik KA. Hvilke fedre har lite eller ingen kontakt med barna når foreldrene bor hver for seg? Oslo; 2015.
5. Gunnoe ML, Braver SL. The effects of joint legal custody on mothers, fathers, and children controlling for factors that predispose a sole maternal versus joint legal award. Law Hum Behav. 2001;25(1):25-43.
I vår kronikk har vi pekt på hva som skjer når terapeuter engasjerer seg som «advokater» og bidrar til uforsonlighet i omsorgstvister ved ensidig å bekrefte den ene part (1). Vi la vekt på at det ikke bare er viktig å vise forståelse for den hjelp-søkendes opplevelse av situasjonen, men også å forstå samspillet mellom uenige parter og å bidra til gjensidig forståelse (2). Det er spesielt viktig for terapeuter å forebygge at barn gjennom ulike former for lojalitetspress trekkes inn i en kamp om hvilken forelder som er best skikket til omsorg. Terapeuter bør forstå hvordan foreldrefremmedgjøring er en kompleks form for familievold (3), og de må selv avstå fra å bidra til slik familievold. Foreldrefremmedgjøring representerer en risiko for barns sosiale og psykiske helse (1).
Etter at kronikken ble publisert har vi mottatt henvendelser fra flere som har opplevd hvordan terapeuter og sosialarbeidere engasjerer seg ensidig slik som beskrevet i kronikken. Dette samsvarer med erfaringene til personer som presenteres i Camilla Pettersens bok Samværssabotasje (4). Vi vet at det kan være vanskelig å manøvrere i dette landskapet. Ikke bare forekommer det falske anklager om vold og overgrep (5), men terapeuter kan bidra med suggestive terapeutiske metoder og manipulere barn til å «huske» traumer de aldri har vært utsatt for (6). Pettersen dokumenterer også at falske anklager og samværssabotasje sjelden eller aldri får konsekvenser for gjerningskvinnen/-mannen (4).
I land som anerkjenner foreldrefremmedgjøring som omsorgssvikt og emosjonelle overgrep mot barn, gjør rettsinstansene mer for å hindre at en fremmedgjørende forelder får monopolisere omsorgen og demonisere den andre forelderen. Vi vil oppfordre de etiske utvalgene i våre profesjonsforeninger til å drøfte hvordan medlemmene skal forholde seg der det er kamp mellom foreldre om omsorg. Vi trenger etiske kjøreregler. Som et minstekrav mener vi at våre yrkesgrupper må anerkjenne at emosjonell kontroll og manipulasjon av barn er et reelt eksisterende problem. Uten en slik bevissthet er det vanskelig å kunne orientere seg som terapeut, sakkyndig og jurist i slike komplekse saker.
Referanser:
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer