Vi takker Biermann et al. for kommentaren og deler fullt og helt deres entusiasme for studentmedvirkning og aktive læringsformer. Vårt felles engasjement kommer bl.a. til uttrykk ved at medisinstudiene ved UiB og UiO i dag samarbeider om å tilby studentene en portefølje av valgfrie emner i studiet – med stort innslag av aktive læringsformer.

Som vi poengterer i artikkelen, er vi absolutt bevisst kritikken og begrensningene knyttet til det klassiske forelesningsformatet. Også ved medisinstudiet ved UiO legger vi derfor mye tid og ressurser i mer studentaktiviserende undervisning. Aktive undervisningsformer som disseksjon, laboratoriekurs og klinisk praksis har historiske røtter tilbake til etableringen av medisinutdanningen i Norge i 1814. I 1996 innførte vi PBL (problem-basert læring) som pedagogisk metode. Vi startet med systematisk ferdighetstrening og OSKE (objektiv strukturert klinisk eksamen) i 2008, og i de senere årene har vi bl.a. innført TBL (team-basert læring) og ultralyd-basert undervisning. Vi er også en stor bidragsyter til den nasjonale porteføljen av e-læring for helseutdanning.

Like fullt utgjør forelesninger fremdeles en betydelig andel av undervisningen, og det var, kanskje ikke så overraskende, denne undervisningsformen studentene så spesielt behov for å evaluere. Dette studentinitiativet ble videreutviklet i nært samarbeid med fakultetsledelsen og fagmiljøene, og har stimulert til konstruktiv dialog om både innholdet og formatet på undervisningen. Slik håper vi å utvikle en stadig mer dynamisk og involverende utdanningsorganisasjon. Poeng med å publisere dette arbeidet er altså ikke å fremheve forelesningen som en foretrukket undervisningsform, men å presentere et eksempel på hvordan studenter, undervisere, administrasjon og ledelse kan jobbe sammen om kvalitetsutvikling i undervisningen.