Antibiotikaresistent Mycoplasma genitalium har blitt en trussel. Testing og behandling for denne bakterien anbefales nå kun for pasienter med symptomer.
Mycoplasma genitalium er en seksuelt overførbar bakterie som ble oppdaget i 1980. Siden tidlig 2000-tallet har man i stor utstrekning screenet for og behandlet både symptomatisk og asymptomatisk smitte, slik man gjør for klamydia. Asymptomatisk infeksjon er vanligst, men M. genitalium kan forårsake uretritt og cervisitt og er assosiert med bekkeninfeksjon og infertilitet (1, 2). Langtidsoppfølging av asymptomatiske bærere mangler, men trolig er det spontan regresjon hos majoriteten (3).
Strenge kriterier for testing
På grunn av resistensutviklingen er det opprettet klare indikasjoner for testing (4). Hovedindikasjonen for prøvetaking for M. genitalium, sammen med testing for Chlamydia og Neisseria gonorrhoeae, er symptomatisk uretritt eller cervisitt. Man bør teste kvinner med mukopurulent cervisitt (spesielt ved mellomblødning eller blødning etter samleie), kvinner med symptomer eller funn som gir mistanke om bekkeninfeksjon, kvinner med dysuri uten annen påvist etiologi, menn med uretritt, menn under 50 år med akutt epididymitt eller orkitt samt ved proktitt der klamydia- og gonorétester er negative. Testing bør overveies før kirurgisk abort. Nåværende partner til personer med påvist M. genitalium testes og behandles for å unngå resmitte av indekspasienten, men utvidet smitteoppsporing er unødvendig.
Økende antibiotikaresistens
M. genitalium-bakterien er liten og mangler cellevegg. Den er saktevoksende og krevende å dyrke. For 30 år siden fikk den første molekylære testen – polymerasekjedereaksjonstest (PCR) – gjennombrudd (2), og siden sekelskiftet har mange laboratorier satt opp sine egne PCR-tester for M. genitalium. De første kommersielle analysene godkjent av det amerikanske overvåkningsorganet for medisinske produkter (U. S. Food and Drug Administration, FDA) kom imidlertid ikke før i 2019 (5). Mangelen på lett tilgjengelige kommersielle prøver har bidratt til at anbefalingene for behandling av uretritt har variert fra land til land. I tillegg til utstrakt bruk av engangsdosebehandling med azitromycin har dette bidratt til økende antibiotikaresistens (6, 7).
Risikoen ved bruk av antibiotika for asymptomatisk M. genitalium-infeksjon blir nå sett på som større enn gevinsten ved behandling, og asymptomatiske infeksjoner behandles derfor ikke
Makrolidresistens kan oppstå etter en enkeltbasemutasjon på subenheten 23 S på bakteriens ribosomale RNA. Endringen gir nesten ikke tap av overlevelsesevne og virulens hos bakterien (8), og funn av mutasjonen korrelerer sterkt med behandlingssvikt ved bruk av makrolider (6). For å sikre riktig behandling bør man derfor så langt som mulig benytte laboratorier som kan påvise mutasjoner assosiert med makrolidresistens, slik at resultatet av makrolidtesten følger med prøvesvaret.
Behandling ved symptomer
Risikoen ved bruk av antibiotika for asymptomatisk M. genitalium-infeksjon blir nå sett på som større enn gevinsten ved behandling, og asymptomatiske infeksjoner behandles derfor ikke (4). Om ikke-gonoreisk uretritt eller cervisitt påvises, anbefales behandling med doksysyklin 100 mg × 2 i en uke uten å vente på prøvesvar. Doksysyklin vil effektivt kurere klamydia, de fleste uspesifikke infeksjoner og over en tredel av M. genitalium-infeksjonene, inkludert makrolidresistente stammer. Doksysyklin er ikke resistensdrivende for M. genitalium. Av antibiotika vi har til rådighet, har moksifloksacin over 95 % effekt, makrolider knapt 50 % og tetrasykliner 30–40 % (8).
Ved kjent infeksjon med M. genitalium kan man behandle med azitromycin dersom man vet at bakterien er makrolidsensitiv eller har ukjent makrolidresistens. Ved kjent makrolidresistens benyttes moksifloksacin. Sistnevnte medikament er ikke registrert i Norge og må forskrives med søknad om godkjenningsfritak. I november 2018 kom European Medicines Agency med en advarsel vedrørende bruk av fluorokinoloner, grunnet potensielt alvorlige og vedvarende bivirkninger (9). Man bør derfor utvise forsiktighet ved bruk av moksifloksacin.
Oppsummering
Antibiotikaresistens ved M. genitalium-infeksjon er et økende problem. For å begrense resistensutvikling anbefales nå kun testing av pasienter med symptomer på og/eller funn forenlig med genital infeksjon og faste partnere av pasienter med påvist M. genitalium. Makrolidresistenstesting bør gjøres for å optimalisere behandling og begrense antibiotikabruk.
