I Tidsskriftet nr. 6/2001 hadde Knud Landmark en oversiktsartikkel hvor han pekte på den grundige dokumentasjon på tradisjonelle blodtrykksmidler og disse midlers gunstige bivirkningsprofil (1). I en senere artikkel, signert av noen av landets ledende hypertensiologer, bekreftes det at de nyere blodtrykksmidler ikke har noen mereffekt hva gjelder harde endepunkter (2). Landmark påviste at på tross av at tiazider i lav dose er gunstig, også til diabetikere, er de fleste slike midler blitt fjernet fra det norske marked. I disse dager er det siste gjenværende hydroklortiazidpreparat på det norske marked, Dichlotride, i ferd med å bli fjernet. Firmaet MSD begrunner dette med at leverandøren har problemer med å skaffe midlet til veie (Sigrid Rasmussen, registration manager i MSD, personlig meddelelse). Hydroklortiazid vil etter dette bare være tilgjengelig for norske leger ”innpakket i” andre blodtrykksmidler, fortrinnsvis ACE-hemmere og angiotensin II-blokkere.
Landmark og andre har fremført ulike forklaringer på hvorfor denne utviklingen har vært mulig i Norge (1, 3). Imidlertid er det hevet over tvil at det må være legemiddelmyndighetene som har et primæransvar for at veldokumenterte og kostnadseffektive terapier er tilgjengelige for norske leger. Når dette ansvar skjøttes utilfredsstillende, påføres den enkelte og samfunnet formidable utgifter. Kostnadene med blåreseptordningen vokste ifølge tidligere helseminister Gudmund Hernes med 1 million kroner per dag, og har en fordoblingstakt hvert 4 – 5 år. I en slik situasjon observerer vi at Statens legemiddelverk (tidligere SLK) gir ut terapianbefalinger der kravet til økonomiske konsekvensvurderinger og kostnadseffektive prioriteringer er nærmest fraværende (4). Norsk selskap for allmennmedisin har påvist hvilke utgiftsbesparelser som er mulige ved å legge krav om kostnadseffektivitet til grunn for medikamentvalg innen preventiv kardiologi (5).
Utgiftene til depresjonsbehandling vokste med ca. 200 millioner i løpet av 3 – 4 år etter introduksjonen av selektive serotoninreopptakshemmere. Begrunnelsen for en overgang fra trisykliske midler til disse preparatene har vært deres lavere toksisitet. Legemiddelmyndighetene har ikke sett det som en prioritert oppgave å introdusere lavtoksiske trisykliske preparater på det norske marked (6).
En av oss har bakgrunn fra Tyskland, der legene i de senere år er blitt beskyldt for å ha forårsaket et altfor dyrt helsevesen. Vi har iakttatt den samme aggressive markedsføring fra industrien i favør av nye og dyre medikamenter der, den samme overdiagnostisering og senkning av behandlingsgrenser og den samme teknologisering av helsevesenet.
Det er mulig vi retter baker for smed i dette innlegget. Hvis det er slik at Statens legemiddelverk ikke har de nødvendige maktmidler til å instruere de farmasøytiske selskaper om en markedsføring som tillater kostnadseffektiv legemiddelbehandling, bør våre helsemyndigheter snarest stille slike midler til disposisjon.
