Begrunnelsen for vedtaket om at autorisasjonen ikke skal gjelde etter fylte 75 år er etter sigende at mange eldre leger ikke «er i stand til å vurdere når de bør legge inn årene» (1).
Men skjønner ikke myndighetene at pasientene utgjør et absolutt korrektiv i så henseende? De vil umiddelbart bryte kontakten ved mistanke om alderssvekkelse i utførelsen av legevirksomheten. Denne frykten bør derfor ikke være noe argument for 75-årsregelen.
Etter 50 års arbeid som lege ble jeg 75 år og har etter det søkt og fått innvilget til sammen fire års lisens. Til høsten utløper lisensen på ny, men denne gang har jeg ikke den nødvendige arbeidsmengde autorisasjonskontoret definerer som nødvendig for å få innvilget en søknad.
Så står man der avskiltet som lege. Ikke kan du skrive en resept for å hjelpe et familiemedlem, en venn eller bekjent. Ikke kan du henvise noen til spesialist eller til sykehus. For å illustrere hvor stivbent det hele kan være, så hadde jeg en god venn og kollega som skrev en resept til sin datter og reitererte denne. Da datteren noe senere kom på apoteket for å benytte reiterasjonen, var imidlertid hennes far blitt 75 år og hadde ikke lenger lisens. Datteren fikk ikke sin medisin på den reitererte resepten til tross for at denne var utferdiget mens hans lisens var gyldig. Forstå det den som kan.
Selv skal jeg ikke drive med transplantasjon, verken av hjerter eller nyrer, eller befatte meg med annen komplisert medisin, men jeg ville gjerne kunne drive litt «hverdagsmedisin» for å hjelpe familie og venner som ovenfor nevnt. Det blir det nå slutt på.
Det har tidligere vært innlegg i Tidsskriftet om saken (2 – 5), uten at jeg kan se at det har kommet noen kommentar til dette fra foreningshold. Jeg ønsker derfor å få vite hva Legeforeningens president mener om dette forholdet og utfordrer henne til å kommentere saken i Tidsskriftet.
