Wyller & Fure kommenterer i Tidsskriftet nr. 13 – 14/2011 (1) våre artikler om hjerneslag i Bergen (2, 3). Forfatterne er overrasket over den lave årsinsidensen på 105 per 100 000 og antyder seleksjonsmekanismer som årsak til dette. Nevrologisk avdeling ved Haukeland universitetssykehus har en åpen innleggelsespolitikk. Alle pasienter med mistenkt hjerneslag innlegges som øyeblikkelig hjelp. Hos 50 % av de innlagte viser det seg at det ikke er nevrovaskulær sykdom. Dette indikerer at det ikke foretas seleksjon ved innleggelse. Befolkningsgrunnlaget er representativt og inkluderer alle aldersgrupper. Nevrologisk avdeling har i mange år hatt NORSTROKE forskningsregister, hvor alle data kvalitetssikres før registrering. Våre insidenstall er derfor valide.
Wyller & Fure refererer til tall fra Haraldsplass Diakonale sykehus i Bergen, som gir en årsinsidens på «minst 183». Sykehuset har ikke noe slagregister, tallene er basert på utskrivningsdiagnoser og er ikke kvalitetssikret. I 2010 ble sykehusavdelinger der man behandler akutt hjerneslag bedt om å angi antall slagpasienter innlagt per år og befolkningens størrelse. Beregnede insidenstall ble lagt frem ved den 14. Bergens-konferansen om nevrovaskulære sykdommer høsten 2010. Insidensen av hjerneslag var ved Akershus universitetssykehus 169, ved Oslo universitetssykehus, Ullevål, 260 og ved Lillehammer sykehus 471. I Helse Midt-Norge var insidensen i Namsos 203, i Ålesund 325, ved St. Olavs hospital 329 og i Orkanger 403. I Helse Nord varierte insidensen fra 364 (Hammerfest) til 792 (Harstad). Egenrapporterte insidenstall uten kvalitetssikring er usikre, og variasjonene er neppe reelle. At våre insidenstall er lavere «enn hva som er funnet ellers i Norge» er riktig, men vitenskapelig baserte insidenstall er 16 – 17 år gamle og ikke nødvendigvis representative i dag.
Wyller & Fure understreker at «usynlige» utfall kan gi store problemer for pasient og pårørende hvis de ikke blir diagnostisert og behandlet. Dette er korrekt. Nettopp derfor anbefaler vi en åpen innleggelsespolitikk også for pasienter med lette eller subtile akuttnevrologiske symptomer. Slike symptomer kan fort oppfattes som transitoriske eller ikke-nevrologiske, og pasientene risikerer enten ingen nevrologisk utredning eller en poliklinisk utredning (4 – 6) istedenfor adekvat akuttbehandling.
Wyller & Fure konstruerer en mulig motsetning mellom reperfusjonsbehandling og slagenhetsbehandling, men ser allikevel «ingen slik motsetning». Av vår artikkel fremgår det at heller ikke vi ser noen slik motsetning.
