En rekke forskningsprosjekter er igangsatt for å undersøke effekten av massevaksinasjonen mot svineinfluensa. Prosjektene unnlater å stille spørsmål ved beslutningsprosessen som førte frem til anbefalingen om allmenn vaksinasjon, og dermed feilrettes og trivialiseres forskningsinnsatsen.
I april 2009, parallelt med utbruddet av svineinfluensa, publiserte Expert reviews in Vaccines en artikkel som med pondus predikerte at uten effektive vaksiner vil pandemisk influensa «medføre enorm sykelighet, dødelighet og økonomisk sammenbrudd neste gang den opptrer» (1). Det var denne typen argumentasjon som gjorde at norske helsemyndigheter anbefalte massevaksinasjon høsten 2009. Isolert sett er det intet i veien med tenkningen – men da må det tas høyde for at dersom utsiktene til «enorm sykelighet» bortfaller, reduseres også betydningen av allmenn vaksinasjon.
Premisset om «enorm sykelighet» falt allerede sommeren 2009 (2). Likevel ble nærmere 45 % av Norges befolkning vaksinert (3). Alternativet til massevaksinasjon var ikke unnlatelse av vaksinasjon, men å vaksinere risikogrupper slik man gjorde i Danmark, der 6 % av befolkningen ble vaksinert (4).
Ubesvarte spørsmål
Siden pandemiviruset ga en overveiende mild sykdom, er det vanskelig å estimere effekten av massevaksinasjonen på sykdomsforebygging. Lettere er det å bruke død som utfallsparameter. Dersom vi sammenlikner Norge med Danmark, som begge anvendte vaksinen Pandemrix, finner vi at henholdsvis 32 og 30 mennesker døde av svineinfluensa (3, 4). Det ser dermed ut til at massevaksinasjonen var uten effekt, og for norske helsemyndigheter blir det derfor viktig å få besvart spørsmål av typen: Hva var grunnen til at danske myndigheter fattet en korrekt beslutning, mens norske myndigheter feilet? Har organisering av helsetjenesten betydning? Enn si formelle og uformelle maktstrukturer? Var kompetansen til dem som ledet arbeidet god nok? Og i samme retning – hvordan kunne Folkehelseinstituttet, med en mild sykdom i vente, garantere for en vaksine som etter manges mening ikke var tilstrekkelig testet (5 – 7) og som dessuten inneholdt skvalen, et til da lite utprøvd tilsetningsstoff i humane vaksiner?
Høsten 2011 utarbeidet Folkehelseinstituttet en rapport for å besvare en forespørsel fra Helsedirektoratet om massevaksinasjonens eventuelle nytteverdi (3). Ikke uventet viste det seg vanskelig å dokumentere nytteverdien: «Gevinsten kunne vært større dersom epidemien hadde kommet bare få uker senere til landet (eller vaksinene få uker tidligere)» (3). Selv denne tvetydigheten synes feil gitt sykdommens mildhet.
Det kanskje mest påfallende med rapporten er at den unnlot å ta stilling til massevaksinasjonens eventuelt negative effekt på folkehelsen. Til nå er rundt 40 tidligere friske barn rapportert å ha utviklet narkolepsi i Norge (8). Forskere fra Finland, hvor mer enn 75 % av barna ble vaksinert, har utpekt Pandemrix som årsaksfaktor til narkolepsi (9). Dette passer overens med at man i Danmark, der kun et begrenset antall barn ble vaksinert, ikke har sett økning i antall narkolepsitilfeller (10).
At det er en sammenheng mellom narkolepsi og vaksinasjon kan det ikke lenger herske tvil om (9). Det er i så måte urovekkende at Folkehelseinstituttet nå bruker store ressurser på epidemiologiske undersøkelser for å «belyse hvorvidt vaksinasjon er assosiert med økt risiko for narkolepsi» (11). Det er snakk om undersøkelser som «vil bli gjort i årene fremover for å kunne følge endringer over tid». Med Folkehelseinstituttets meningokokkvaksineforsøk fra 1988 – 94 i minne, der pasienter med bivirkninger har måttet kjempe for vederlag i lang tid, lover formuleringen lite godt for de skadelidte.
Spørsmålene som nå gjenstår å løse dreier seg om patofysiologi. Og for å løse slike spørsmål duger ikke epidemiologiske undersøkelser. Svar finnes ved grundige laboratorieanalyser der celler, vev og vevsvæsker fra pasienter og kontrollpersoner eksponeres for vaksinen og dens komponenter. I Finland har forskere allerede påpekt at affiserte pasienter gjennomgående bærer et narkolepsiassosiert immunresponsgen (12), og antyder videre at det immunaktiverende tilsetningsstoffet skvalen kan være bivirkningenes utløsende faktor (9). Dersom Folkehelseinstituttet ønsker å bidra til en løsning, bør disse funnene følges opp, for eksempel ved at forskningsressurser overføres til de av instituttets forskere som innehar laboratoriekompetanse. Lik sosiologisk skolerte forskere er disse forunderlig lite nærværende i de skisserte forskningsprosjektene (11).
Tillitskrise
Beslutningen om massevaksinasjon bærer preg av hastverk og dårlig dømmekraft. Hvorfor det ble slik burde vært avklart, både for å hindre tilsvarende ved senere anledninger og for å bygge tillit i befolkningen. Dessverre synes Folkehelseinstituttets nåværende forskningsstrategi mer rettet mot bortforklaring enn forklaring av massevaksinasjonen. Denne tildekningsstrategien er uforenlig med instituttets rolle som nasjonal premissleverandør for troverdig vaksinasjonsinformasjon. På sikt kan strategien føre til at befolkningen mistror bedre begrunnede vaksinasjonsanbefalinger fra instituttet, hvilket vil være en trussel mot folkehelsen (13).
