Klinisk nevrofysiologi er et fag i utvikling, hvor nye metoder bidrar til å bedre diagnostikk og behandling innen en rekke ulike felter av medisinen
Leger innenfor mange kliniske spesialiteter behandler pasienter med behov for klinisk nevrofysiologisk diagnostikk. I en stadig eldre befolkning med økt forekomst av diabetes, ofte med komplikasjoner fra nervesystemet, og nevrologiske sykdommer, vil dette behovet øke. Leger flest vil være kjent med betydningen av EEG ved utredning av anfallssymptomer som gir mistanke om epilepsi (1) og nevrofysiologisk utredning av nevropatier som for eksempel karpaltunnelsyndrom (2), men ikke alle er klar over de nye teknologiske muligheter som finnes innen faget. I dette nummer av Tidsskriftet starter en temaserie om klinisk nevrofysiologi der både de kjente og de mindre kjente metodene og den diagnostiske nytteverdien blir beskrevet.
EEG og fremkalte sentralnervøse responser er viktig for prognose og diagnostikk av bevissthetssvekkede og komatøse pasienter (3). Fremkalte sentralnervøse responser er fortsatt et viktig supplement i diagnostikken av demyeliniserende sykdommer (4). Det er et økende behov for kontinuerlig EEG-monitorering (cEEG) av kritisk syke barn og voksne under intensivbehandling. cEEG kan anvendes til å avsløre epilepsianfall og status epilepticus og til å bestemme den riktige anestesidybde ved behandling av alvorlig status epilepticus (5).
Det er økende etterspørsel etter intraoperativ nevrofysiologisk monitorering. Nevromonitorering ved skoliosekirurgi og ved operativ fjerning av svulster eller misdannelser i bakre skallegrop eller i spinalkanalen er eksempler fra ortopedi og nevrokirurgi (6). Nevromonitorering anvendes også innen epilepsikirurgi og karkirurgi. Ved hjelp av disse metodene kan operatøren få et tidlig varsel om truende feilfunksjon i nervebaner. Slik kan permanente funksjonstap forebygges.
Vi har de siste tiårene opplevd stor fremgang innenfor basal og klinisk nevrobiologisk forskning. Det er nå mulig å ta spesialbygd EEG-utstyr inn i MR-maskinen for samtidige opptak. Nye metoder er også utviklet for klinisk og/eller forskningsmessig anvendelse i klinisk nevrofysiologi, for eksempel enkeltfiber-EMG, mikronevrografi (7), avansert kvantitativ EEG og magnetencefalografi. Ved navigert transkranial magnetstimulering kan et valgfritt lite område av hjernebarken stimuleres smertefritt fra utsiden av skallen. Unge forskere vil derfor ha mange muligheter for spennende prosjekter innen klinisk nevrofysiologi.
Klinisk nevrofysiologi har også andre nyttige diagnostiske metoder som kanskje ikke er allment kjent. Pasienter med kroniske smerter blir ofte utredet for tynnfibernevropati og autonom nevropati, blant annet ved måling av sensoriske terskelverdier, svetterespons og kardiovaskulære reflekser. Søvnvansker rammer også store deler av befolkningen. Polysomnografi med kontinuerlig måling av EEG, EMG og øyebevegelser må anvendes dersom det er indikasjon for å kvantitere søvnmønsteret. Opplæring i polysomnografi og søvnlatensmåling er en viktig del av spesialistutdanningen i klinisk nevrofysiologi. Kliniske nevrofysiologer har nå og i fremtiden viktige verktøy som kan være til hjelp for å avdekke nervesystemets mysterier hos den enkelte pasient.
Klinisk nevrofysiologisk diagnostikk med tilstrekkelig kvalitet og kapasitet bør tilbys pasienter i hele landet (8), noe som er en utfordring når vi i dag ikke er flere enn 32 godkjente spesialister og 13 leger i spesialisering i Norge. Utviklingen av helserelaterte datanettverk vil gi nye muligheter for effektiv og mer tilgjengelig telemedisinsk diagnostikk. EEG, nerveledningshastighet og fremkalte sentralnervøse responser kan også registreres av en spesialopplært nevrofysiologiingeniør eller sykepleier ved et perifert sykehus og tolkes av legespesialist ved en regional klinisk nevrofysiologisk avdeling. Slik gjøres det i Sverige, der de har minst 150 aktive nevrofysiologiingeniører.
De fleste regionale kliniske nevrofysiologiske enhetene i Sverige er egne avdelinger, mens de i Norge som regel er seksjoner innenfor en nevrologisk avdeling. Nevrofysiologiske seksjoner finnes ved alle våre universitetssykehus, men bare ved to av de andre sykehusene.
Hvordan er den kliniske nevrofysiologiske virksomheten organisert i Norge om 5 – 10 år? Spesialist i klinisk nevrofysiologi bør være tilsatt ved flere mindre nevrologiske avdelinger som allerede har et internt EEG-laboratorium. Et telemedisinsk samarbeid bør være opprettet mellom perifere og regionalt sykehus. Et forpliktende faglig og organisatorisk samarbeid mellom sykehusene bør være etablert innenfor alle helseregioner. For å nå dette målet må vi klare å utdanne et tilstrekkelig antall legespesialister og nevrofysiologiingeniører/sykepleiere til å gjøre denne viktige jobben (9).
