Anne Høye (f. 1961) er lege og spesialist i psykiatri, med doktorgrad på schizofreni og kjønnsforskjeller. Hun er leder for Registerenheten ved Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE) i Helse Nord, med 50 % postdoktorstipend ved Universitetssykehuset Nord-Norge fra januar 2013. For tiden er hun i ett års forskningspermisjon ved Harvard School of Public Health i Boston.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Email: anne.hoye@unn.no
Dette var en veldig flott artikkel som gjorde meg veldig glad.
Evidensbasert medisin også innen psykiatri!
Det har allerede begynt litt, ikke bare med genforskning, men også littegran forskning på påvirkning på psyken av mikrofloraen, virus og betennelser som toxoplasmose, toscanavirus eller annet, dietten vår (kanskje via mikrofloraen?), vitaminmangel og miljøgifter.
Jeg gleder meg stort til vi får masse ordentlig forskning og ikke bare forskning av typen: "Vi spurte alle pasientene om de følte seg bedre etter at de hadde kost med en katt, og alle sa ja."
Det var en stor glede å lese artikkelen som viser med all ønskelig tydelighet hvordan diagnosekulturen har utviklet seg og blitt misbrukt. Sykehus og helsevesen forøvrig er etter hvert så økonomibasert og diagnosen utløser pengene, så dette er et utrolig viktig dokument. Det er helt grunnleggende å vite hva innholdet, beskrivelsen, av hva en diagnose i det psykiatriske systemet i forskjellige systemer egentlig er. Til tross for det blir de behandlet som separate sykdommer som finnes, det gjelder bare å finne den rette. Skjemadiagnostikerne med avkryssingsteknikker har også en tendens til å utvide enkelte diagnoser der det ikke er eksakte kriterier, eller hvor det er overlapping av "tilstander". Det farlige er jo at menneskenes egentlige behov blir fullstendig oversett. Det har kommet flere og flere ikke-medisinere som ledere ved klinikkene og er de små vil lederen få stor innflytelse på hva behandlingen også skal konsentrere seg om. Når diagnosesystemene slik blir styrende for både den økonomiske styringen men også den medisinske/psykologiske behandlingen så er det virkelig fare på ferde. og det er utbredt allerede mange steder.
Hvordan få gjenomslag i klinikken for det denne artikkelen behandler? Det er vel og bra med et nytt system men de "gamle" diagnosene stemmer for godt overens med den folkelige forestillingen om at "det er en riktig forklaring" et sted. Det kan bli en rent akademisk forbedring men den vil kanskje ikke gjennomsyre systemet slik at menneskene får hjelp? Hvordan få ledere til å lære dette? Krav til utdannelse ikke bare i skjemadiagnostikk men også grunnlaget for tenkningen? Det nye kan gi gode diagnoser og forskning som blir mer konsistent, men hjelper det? Jeg vil virkelig utfordre både artikkelforfatteren, som skal ha all mulig honnør, og andre som er yngre enn jeg til å begynne et systematisk arbeid for å bringe frem i lyset at denne steinen er en stein bare fordi vi kaller den en stein. På en måte som kan vekke journalister og helesevesenet sentralt til erkjennelse før "hele" det norske folk har ADHD og går på medisner for det. Eller beviser at uføretrygd er genetisk arvelig som noen har vært inne på.
Takk til Anne Høye for interessant og tankevekkende kronikk i Tidsskriftet nr 12-13 s. 1329.
Problemet med de diagnostiske kategorier i DSM/ ICD er vel at disse ikke kan gjøre rede for hvorfor og hvordandet kan ha seg at en pas. "ytrer"seg slik og slik. Det går ikke, uten å involvere
psykiske prosesser og mekanismer, ubevisst materiale, følelser og emosjoner.
Hvis jeg forstår kronikken riktig, er det nye perspektivet som lanseres i RDoC sprunget ut av et motiv for å finne og oppnå "sannhet" bak de diagnostiske kategorier.
Det en kan undre seg over, er at det ikke i RDoC er innlemmet et annet perspektiv for slik forståelse: en modell som allerede er oppfunnet, og som er utviklet gjennom mer enn 100 år,
der teori og terapi, i den moderne form, -passer som "hånd i hanske", for å bruke et uttrykk fra
molekylærbiologien. I denne teorimodellen for psykiske lidelser,-dynamisk psykoanalyse, er
ikke de diagnostiske kategorier som DSM/ ICD representerer, til noen hjelp. Derimot baserer den seg på dyptgående kunnskaper om individets personlighets-strukturer. Det er utviklet en
dybdepsykologisk metode for terapien, der terapeutens "tenkning er hele tiden èn og den samme".( s. 17 i "Underteksten", 2005 utg.). Psykoanalytikerens "forståelse er fremoverrettet,
og legger automatisk føringer for hvilke intervensjoner som er terapeutisk produktive".(s.95 i samme utg.)
Det er derfor et tanke-kors at det synes å være slik at RDoC presenterer å ville gjennomføre
et prosjekt som er i startgropen for å "oppfinne hjulet pånytt"!
Ref: "Underteksten"- Siri E Gullestad og Bjørn Killingmo, Universitetsforlaget, utg 2005/ 2013
Nordås aug 2013
Dag Pedersen 8482
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer