Interessant og godt om viktig bok. Jeg undres over to forhold: For ikke-medisinere kan det være vanskelig å fortstå de harde frontene mellom en nevroinfallsvinkel til forskning og behandling av psykisk lidelse, og en gruppe som er opptatt av kontekstuelle og subjektivt opplevde årsaksfaktorer. Hvorfor blir det så lett enten-eller, istedetfor både-og? Hvorfor så steile motsetninger? Skulle tro det var om å gjøre å forstå nettopp sammenhenger mellom ulike aspekter i biologi og ulike aspekter ved ytre betingelser. Altså det motsatte av reduksjonisme. Nå er reduksjonistiske problemstillinger lettere å forske på, selvsagt. Men de gir et snevert bilde.

Og ved psykiske lidelser: Boka er (med rette) kritisk til ensidig medikamentell behandling av slike. Det er ofte ikke en resept en ønsker å bli møtt av på et legekontor. Min erfaring er at mange leger skriver rundhåndet og lett ut for eksempel antidepressiva. Det går raskt, og legen har kanskje ikke all verdens tid eller kompetanse i å møte de personlige problemstillingene pasienten kommer med. På den annen side: Å fjerne all psykofarmaka for alle tilstander ville antakelig være å helle barnet ut med badevannet. Igjen - ikke et enten-eller.