E-post: uxwhra@ous-hf.no
Anne Wæhre er ph.d., spesialist i barnesykdommer og overlege ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme, barn og unge, Avdeling for barn og unges psykiske helse på sykehus (S-BUP), Barne- og ungdomsklinikken, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Martina Schorkopf er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri og overlege ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme, barn og unge, Avdeling for barn og unges psykiske helse på sykehus (S-BUP), Barne- og ungdomsklinikken, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Wæhre og Schorkopf understreker i sin artikkel at vi har et felles ansvar for behandlingstilbudet til personer som opplever kjønnsinkongruens i Norge. Da blir det paradoksalt at NBTS avviser samarbeid med helsepersonell som har formell sexologisk videreutdanning knyttet til dette.
Helsestasjon for Kjønn og seksualitet (HKS) er et unikt tverrfaglig sexologisk kompetansesenter for innbyggere i Oslo kommune. Fagteamet består av psykologspesialist, helsesykepleier, pediatrisk sykepleier, leger og professor i sexologi, og teamet følger internasjonale standarder for behandling og helseomsorg for transseksuelle, transpersoner og personer som ikke er kjønnsnormative (1). HKS har frem til 2019 kunnet henvise samt følge opp barn og unge parallelt med utredning på Rikshospitalet. Nå har NBTS bestemt, at all fremtidig samarbeid rundt klienter kun skal skje via BUP eller DPS.
De siste fem årene har HKS mottatt over 350 unike henvendelser fra barn og unge med utfordringer knyttet til kjønnsidentitet. Gruppen er karakterisert ved ulike ønsker og behov. Noen har hatt tilleggs diagnoser, andre ikke. Noen har hatt traumer og opplevelser som barn og unge ikke skulle måtte oppleve.
Barn og unge med tema knyttet til kjønnsinkongruens må bli møtt på samme måte som alle andre som søker helsehjelp. Dersom det er behov for utredning og oppfølging i psykisk helsevern, så skal de selvfølgelig få det. Dersom de derimot ikke har behov for det, har de ikke noe der å gjøre.
Mens Verdens Helseorganisasjon flytter diagnosen transseksualisme ut av den psykiatriske diagnosemanualen, og over til tilstander knyttet til seksuell helse, tviholder NBTS på den psykiatriske tenkingen. Det er urovekkende. Vi må tenke nytt! Dette for at barn og unge i fremtiden skal få riktig hjelp, til riktig tid, og på riktig sted i helsetjenesten.
Diagnoseendringen forsterker behovet for ivaretagelse av barn og ungdom, fra en helsetjeneste som også har spesialkompetanse på nettopp kjønnsmangfold, kjønnsinkongruens og minoritetsstress og som ikke fortaper seg i psykiatriske tenkemåter.
Referanser:
1. World Professional Association for Transgender Health (WPATH). WPATH Standards of Care for the Health of Transsexual, Transgender, and Gender Nonconforming People, 7th Version. 2012.
Takk til Anne Wæhre og Martina Schorkopf for saklig kommentar i Tidsskriftet nr 7 (1). Forfatterne refererer de endringer som er gjort i ICD11 der transseksualisme er fjernet fra diagnoselisten og erstattet av kjønnsinkongruens. Kjønnsdysfori er ikke lenger et kriterium på lidelsen, men erstattet av «et sterkt ønske om å fjerne noen eller alle primære eller sekundære kjønnskarakteristika». De diskuterer hvordan dette kan føre til inflasjon av sykdomsidentiteter og hva følgene kan være av manglende forskning med prospektivt design.
De påpeker at vårt ansvar er å skaffe forskningskunnskap om dette mangfoldet av kjønnskorrigerende ønsker i den unge befolkningen. Jeg savner en ansvarsplassering hos dem som har revidert ICD: Verdens helseorganisasjon. Med hvilken rett kan Verdens helseorganisasjon konstruere nye sykdomskategorier uten at det foreligger forskning på konsekvenser av slike diagnoser og tilhørende behandling? Er det ikke betimelig at helseminister Bent Høie saksøker WHO for å dekke den merkostnad som slik udokumentert sykdomsinflasjon medfører i primær- og spesialisthelsetjenesten?
Jeg savner også en refleksjon om hvilke sosiokulturelle strømninger en slik selvbestemt sykdomsinflasjon kan være uttrykk for. Er den liberale individualisme nå opphøyet til et uangripelig aksiom for vår helsetjeneste? Så langt jeg har forstått helseministeren er det ikke dette han mener med «pasientens helsetjeneste». Helsevesenet har langt på vei latt seg terrorisere av proponenter for ME/CFS til å underslå at der finnes virksom behandling for tilstanden (2). Jeg er klar over at der er vanskelige faglige og etiske valg knyttet til kompleks sykdom og lidelse, men må vi ikke som fagpersoner evne å stå moralsk oppreist for i noen tilfeller å avvise pasienters forventninger om diagnoser og dysfunksjonelle selv-fortolkninger? Jeg mener svaret må være «ja». Alternativet er at helsevesenet utvikler seg til et permissivt undertrykkelsesapparat i «det godes tjeneste».
Litteratur
1. Wæhre A, Schorkopf M. Kjønnsvariasjon, medisinsk behandling og vårt ansvar. Tidsskr Nor Legeforen. 2019;139(7):590-1.
2. Kelland K. Special Report: Online activists are silencing us, scientists say. Special reports, Reuters, [Internet]. 2019 28.4.2019]. Available from: https://www.reuters.com/article/us-science-social-media-specialreport/sp....
Avdelingsleder på Oslo kommune sin Helsestasjon for kjønn og seksualitet, sykepleier og spesialist i sexologisk rådgivning, Ingun Wik har i sin kommentar stor uro for at barn og unge med kjønnsinkongruens skal utredes i spesialisthelsetjenestens barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker. Hun opplever at NBTS barn og unge på den måten tviholder på «den psykiatriske tenkingen», selv om transseksualisme nå flyttes «ut av den psykiatriske diagnosemanualen, og over til tilstander knyttet til seksuell helse». Uavhengig av om diagnosen ligger i psykiatrisk eller seksuell helse kapittel bør barn og unge med kjønnsinkongruens få en bred kartlegging av både biologiske, psykologiske og sosiale faktorer som utgjør deres livssituasjon. Det å skulle utredes for og eventuelt starte behandling for kjønnsinkongruens er en omfattende medisinsk intervensjon som krever kartlegging av alle faktorer. Dette for å sikre en optimal utredningssituasjon for barnet og ungdommen. På lokale barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker arbeider ulike profesjoner med barnespesifikk kompetanse sammen for å gi optimal støtte til barnet og ungdommen. Noen vil etter en slik kartlegging ikke har behov for oppfølging i spesialisthelsetjenesten, andre vil. HKS er en tjeneste i primærhelsetjenesten, og personer som søker seg til dem må informeres om at riktig nivå i helsetjenesten for en henvisning til en nasjonal behandlingstjeneste er lokal barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i spesialisthelsetjenesten. Selv om en henvisning til utredning ved NBTS må komme fra spesialisthelsetjenesten vil NBTS selvfølgelig samarbeide med andre som har kontakt med denne pasientgruppen. Vår praksis er for øvrig i tråd med føringer gitt av helse- og omsorgsdepartementet, der nasjonale og flerregionale behandlingstjenester har ansvar for at det utarbeides egne henvisningskriterier og at disse blir gjort kjent for aktuelle henvisere (lov om spesialisthelsetjenesten § 2-1a og Forskrift om krav til spesialisthelsetjenester, godkjenning av nasjonale tjenester i spesialisthelsetjenesten og bruk av betegnelsen universitetssykehus).
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer