E-post: espwal@ous-hf.no
Seksjon rus- og avhengighetsbehandling ung
Klinikk psykisk helse og avhengighet
Oslo universitetssykehus
Espen Walderhaug er dr.psychol. og forskningskoordinator.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Bedriftshelsetjenesten
Akershus universitetssykehus
Karl Johan Seim-Wikse er spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi og er avdelingsleder.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Avdeling rus- og avhengighetsbehandling
Klinikk psykisk helse og avhengighet
Oslo universitetssykehus
Asle Enger er spesialist i rus- og avhengighetsmedisin og i infeksjonssykdommer og er medisinskfaglig rådgiver.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Seksjon rus- og avhengighetsbehandling ung
Klinikk psykisk helse og avhengighet
Oslo universitetssykehus
Oleg Milin er spesialist i psykiatri og i rus- og avhengighetsmedisin og er overlege.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Det er positivt at Walderhaug et al (1) reiser søkelyset på diagnosen skadelig bruk og/eller avhengighet av flere rusmidler samtidig og hvordan man diagnostiserer disse.
”Blandingsmisbruk” er et begrep som er lett forståelig og brukes mye i praksis, men finnes ikke i diagnosemanualen ICD-10 (2). Det korrekte er psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser som skyldes bruk av flere stoffer.
Praksis i diagnostisering av tilstanden varierer, men det foreligger neppe nasjonal underrapportering. F19 er en sekkepost, som man bare benytter når man ikke klarer å diagnostisere spesifikt de rusmidler som pasienten er avhengig av. Jo nøyere man har spesifisert de forskjellige rusmidler som inngår i rusmiddelavhengigheten, desto lavere vil bruken av diagnosen F19 være. For å få et rett bilde er det bare å summere de som har flere enn to F 10-19 rusmiddeldiagnoser.
Tidligere brukte vi ofte F19 når pasienten var avhengig av to eller flere rusmidler. Internt i avdelingen ble dette påpekt å være ukorrekt. Det korrekte var å oppgi spesifikt alle rusmiddeldiagnoser pasienten hadde ved skadelig bruk eller avhengighet av flere rusmidler og reservere F19 bare til tilfeller der mønsteret for stoffinntaket er kaotisk og tilfeldig, eller der man ikke kan skille effekten av forskjellige psykoaktive stoffer fra hverandre (2).
I dag dominerer bruk og avhengighet av flere rusmidler russcenen dersom man tar utgangspunkt i innleggelser i Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Norske studier viser at prevalensen blant slike innleggelser i avrusningsavdelinger ligger mellom 70 og 80 % og har vært stadig økende siden tidlig på 1990 tallet (3, 4). En personlig opptelling i 1987 blant 400 innlagte i Avrusningsavdelingen i Kristiansand (senere Avdeling for rus og avhengighetsbehandling, Sørlandet Sykehus) viste bruk/avhengighet av to rusmidler eller flere hos 40 %. Alkohol kombinert med benzodiazepiner dominerte. I 2013 utgjorde blandingsgruppen 71% av 400 innleggelser. Gjennomsnittsalderen var 39 år (18-70 år) og 75 % var menn (4). Det ble påvist et gjennomsnitt på 3,2 forskjellige rusmiddeldiagnoser og 32 forskjellige blandingskombinasjoner bekreftet ved journalgjennomgang og laboratorieprøver. Kombinasjonen alkohol og benzodiazepiner var hyppigst forekommende, etterfulgt av kombinasjonen benzodiazepiner, cannabis, opiater og amfetamin (4).
ICD-11 blir neppe klassifiseringssystem i Norge før 2027 (5) og det er vel tvilsomt om koden 6C4F vil tilføre oss så mye nytt. Fokus på blandingsrus er likevel viktig.
Litteratur
1. Walderhaug E, Seim-Wikse K J, Enger A et al. Blandingsmisbruk – forekomst og registrering. Tidsskrift Nor Legeforen 2019;139:1279-81.
2. ICD-10 Den internasjonale statistiske klassefikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer. Norsk utgave. Statens helsetilsyn 1996.
3. Hobbesland Å. Undersøkelse av avgiftningsbehandling ved seks avgiftningsavdelinger i helse-region sør. Skien: Borgestadklinikken, 2006.
4. Dunsæd F, Kristensen Ø, Vederhus JK et al. Standardisert avrusning ved blandingsmisbruk. Tidsskr Nor Legeforen, 2016;135:1639-42.
5. Malt UF. ICD-11 – en statusrapport. Psykiateren 2018;4:6-7.
Øistein Kristensen kjenner fagfeltet godt, og skriver en kommentar til vår artikkel med mye viktig og riktig informasjon. Vi er enige om at dagens Tverrfaglige spesialiserte rusbehandling (TSB) domineres av pasienter med bruk og avhengighet av flere stoffer. Kristiansen dokumenterer også at dette problemet er stort, og har vært økende siden 1990 tallet. Å sette diagnose på avhengighet av flere stoffer ut i fra ICD-10 er vanskelig, og det har utviklet seg en praksis der man i prioritert rekkefølge lister opp en diagnose for hver stoffgruppe pasienten er avhengig av. Kristensen påpeker selv at F19 i denne sammenhengen ofte blir oppfattet som en sekkepost. Vårt spørsmål blir da: Hvilken diagnose skal man gi en pasient med et mønster der stoffinntaket er kaotisk og tilfeldig, eller man ikke kan skille effekten av forskjellige psykoaktive stoffer fra hverandre? Skal man følge lokal klinisk praksis, eller det som står skrevet i ICD-10?
Vi deler Kristensens syn på at «praksis i diagnostisering av tilstanden varierer», men vi kan ikke si oss enige i at «det foreligger neppe nasjonal underrapportering». Hva skal vi tenke om kvaliteten på nasjonale data som er basert på varierende praksis i diagnostisering? Tar vi utgangspunkt i «Aktivitetsdata for psykisk helsevern for voksne i tverrfaglig spesialisert rusbehandling 2018», kan vi se at F19 er innrapportert som hovedtilstand i 8,8 % av døgnpasientene nasjonalt i TSB (1, s. 19). I vår studie fant vi en forekomst av F19 på 35 % (2). Denne forskjellen kan forklares ved at det foreligger en nasjonal underrapportering.
Der statistikken tar utgangspunkt i en enkelt hovedtilstand kan man forvente en underrapportering av blandingsmisbruk. Det gjelder for statistikk over overdosedødsfall (3), og de ledende rapporteringssystemene for behandlingsdata i Europa og USA (4). Den nye protokollen for «treatment demand indicator (3.0)» ble derfor endret av European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA), slik at det var mulig å kode blandingsmisbruk (polydrug use) som en komplementær tilleggs-variabel (4). Det er i lys av dette vi håper den nye ICD-11 får et velfungerende system for registrering av bruk og avhengighet av flere stoffer. Vi trenger et system som både tilfredsstiller behovene i klinisk praksis, og behovet for korrekt statistikk om denne tilstanden.
Litteratur:
1. Aktivitetsdata for psykisk helsevern for voksne i tverrfaglig spesialisert rusbehandling 2018. Rapport IS-2819. Trondheim: Helsedirektoratet, 2019. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/aktivitetsdata-for-psykisk-he... Lest 1.10.2019.
2. Walderhaug E, Seim-Wikse K J, Enger A et al. Blandingsmisbruk – forekomst og registrering. Tidsskrift Nor Legeforen 2019;139:1279-81.
3. Edvardsen HE, Tverborgvik T, Frost J et al. Differences in combinations and concentrations of drugs of abuse in fatal intoxication and driving under the influence cases. Forensic Sci Int 2017; 281: 127–33.
4. Maffli E, Astudillo M. Multiple substance use among patients attending treatment for substance-related problems in Switzerland. Drugs and Alcohol Today 2018; 18: 178-87.
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer