Legekunstens far, Hippokrates, skrev følgende for om lag 2400 år siden: “Det er ikke nok å spise for å holde seg frisk, man må også ha mosjon. Til tross for at mat og mosjon har motsatte kvaliteter, er begge nødvendige for god helse.” Vi har nylig fått bevis for at også regjeringen har tro på at det er en nær sammenheng mellom mat, mosjon og helse. De har nettopp besluttet at Statens ernæringsråds ansvarsområde skal utvides til også å omfatte fysisk aktivitet.

Kva slag helseopplysningar kan ein lege gi til eit forsikringsselskap når ein pasient vil teikne forsikring eller når pasienten har vorte skada og krev erstatning? Kva slag opplysningar har forsikringsselskapa høve til å be om? Kor går grensa mellom den teieplikta ein har som lege og den opplysningsplikta ein har som sakkunnig?

Som det siste av de nordiske land har Norge fra 1. januar 1999 innført den nyeste versjonen av den internasjonale sykdomsklassifikasjonen, ICD-10 (International Classification of Diseases) (1, 2), for somatiske sykehus og spesialisttjenester. Samtidig ble en ny klassifikasjon av kirurgiske inngrep, NCSP (NOMESKO Classification of Surgical Procedures) tatt i bruk. Den norske oversettelsen er ved Glen Thorsen (3) og erstatter “Klassifikasjon av operasjoner, 3. versjon”, utgitt av Statens institutt for folkehelse i samarbeid med Statens helsetilsyn.

Forbindelsen mellom medisinsk virksomhet og menneskerettigheter er sterk, men virkeligheten er besværlig og det er ofte vanskelig å vite hva som er verdt å gjøre. Hvordan kan leger arbeide for menneskerettigheter slik at det nytter? Velger man å reise til områder i verden der det er krig og krise, kan man oppleve håpløsheten ved å reparere skader og være maktesløs overfor skadenes årsak. Velger man å organisere seminarer for å fremme dialog og fred mellom leger som er på hver sin side i en konflikt, kan man oppleve håpløsheten ved at arbeidet er fjernt fra folks sykdom og lidelser

Ali Baba fikk fjell til å åpne seg med et trylleformular. Mange har søkt å finne ord som like effektivt skaper tilgang til pasientbetroelser, som kan lette diagnostikken og spare ressursbruk til utredning, men trylleformularet er til nå ikke identifisert, selv om gode forsøk er gjort (1). Kanskje eksisterer det ikke, eller kanskje er det ønsket om å være effektiv som hindrer oss i å finne det. Vårt høye tempo tillater ikke engang pasientene å sluttføre sin innledning. Gjennomsnittlig tar det 18 sekunder før legen avbryter første gang (2). Men skal pasienter åpne sine rom,